Hvorfor er det så vanskelig å endre på gamle vaner - selv om det er åpenbart at det ikke er så lurt å fortsette med dem lenger? En av parallellene jeg ofte bruker for å beskrive hvordan vi endrer oss i parforhold, er denne om da jeg selv forsøkte å lære meg å stå på snøbrett som det heter på norsk. 

Jeg synes fremdeles det er gøy å stå på snowboard - selv om det er slitsomt. Jeg skjønte at jeg var kommet over kneika da jeg seilte forbi husets 14-åring og hun kommenterte: "Fy fl... du er jo blitt god jo!". Yessss! - tenkte jeg. Endelig!

For det hadde ikke vært enkelt. Underveis måtte jeg lære helt nye konsepter og reaksjonsmønstre. Det jeg lærte aller først var at det IKKE er tid til å tenke når det bærer nedoverbakke!

De av oss som for eksempel har lest boken "Why love matters" av  Sue Gerhardt vet at hvordan vi reagerer på ekstern stimulig og ytre faktorer er innprentet i hjernen vår som neurologiske mønstre eller nervebaner. Det er på en måte hardkodet i hjernen vår hvordan vi skal reagere på gitte situasjoner og inntrykk.

Dette gjelder også i høyeste grad hvordan vi responderer og reagerer i relasjoner. Kanskje spesielt i de intime relasjonene er dette tydelig. 

I psykiatrien er for eksempel Automatiske negative tanker (NAT) et begrep som beskriver hva som skjer når kona sier til deg: Du, vi må ta en prat! Hos de av oss som ikke er vant til en kone som ber om å få utvekslet noen ord, blir gjerne dette lett triggeren til tanker som: Hva er (har jeg gjort) galt?

Det kan også være enklere ting som at hun bemerker at jeg ikke har tatt ut søpla i dag. Det setter i gang en automatisk greie i meg som gjør at jeg reagerer negativt. Nå klager hun igjen! Selv om det faktisk ikke var ment som en anklage, var det slik jeg oppfattet det. Var det kanskje fordi noen aldri var fornøyd med min innsats da jeg vokste opp?

Disse små tingene er ikke mer enn det som skal til for å sette i gang en liten storm i et ellers så fredelig parforhold. Hvorfor reagerer jeg sånn? Antagelig av en liknende grunn som at jeg ikke greide å stå 5 meter på snowboardet en gang før jeg enten hadde laget et hull i bakken med rumpa, eller lå med nesa nedi snøfonna og kavet.

I min iver etter å ta igjen tenåringen på snowboard fant jeg etter noen blåmerker og et skrikende kne, ut at her var det noen automatiske reflekser som måtte læres om på nytt. Jeg hadde fått instruksjoner om at vektfordeling er særdeles viktig, og at vekten skulle ligge på det forreste beinet når jeg kjørte. Vel og bra det, helt til det begynte å gå litt fort, og jeg trakk meg tilbake som en ren refleksbevegelse.

Dette medførte selvsagt at vekten ikke lenger lå på forreste bein, og jeg mistet styringen. Dette betydde i sin tur at brettet gjerne fortsatte den retningen den hadde, bare med enda større hastighet, og det måtte gå som det gikk. Rett i snøkavet.

Jeg forsto altså rent logisk at det jeg gjorde var direkte feil, men jeg brukte svært lang tid, med bevisst fokusering på vektfordeling, før jeg endelig greide å motarbeide de naturlige refleksene og beholde kontrollen på brettet. 

Med andre ord var det hardt arbeid å forandre et innarbeidet mønster. Et mønster som sikkert hadde reddet meg i andre sammenhenger, men som ikke lenger var hensiktsmessig. Det hadde faktisk den motsatte effekten. 

Slik er det i intime parforhold også. Noen av de mønstrene som vi brukte mesteparten av vår oppvekst på å innarbeide, og som kanskje nå har motsatt effekt av hva de var utviklet for å oppnå, må vi arbeide hardt og målbevisst for å endre på.

Det holder ikke med en bevissthet om at de ikke lenger er hensiktsmessige - det kreves beinhard jobbing! Bevissthet omkring sine egne mønstre er kun starten på en endringsprosess. 

Jeg har stor empati for at det både er vanskelig og tar lang tid.