- eller ment i alle fall? Kanskje kunne jeg kalt denne artikkelen noe sånt som: "Forskjellen på Objektivt og Subjektivt ansvar". Sammenblandingen av disse har noe med hvorfor det er så forbasket vanskelig å be om unnskyldning for noe vi ikke har gjort.

Ja, dette skulle være en bloggartikkel hvor jeg endelig flagget hva jeg mente om A Manifesto for Concious Men, men etter å ha skrevet det, og gått igjennom det en gang til, skjønte jeg at det jeg hadde skrevet ikke var annet enn en fortsettelse av den konflikten jeg hadde involvert meg i på et annet sted her på internett.

Med andre ord har dialogen og engasjementet jeg opplevde gitt meg en innsikt jeg antagelig har veldig godt av.

Hele den orginale artikkelen er behørig mellomlagret av Google, og kan finnes her. Les det gjerne om du vil. 

Hva handler så dette om? I fjor høst lagde Arjuna Ardagh og Gay Hendricks sitt første utkast til sitt Manifesto for Concious Men (eller bare manifestet fra nå av) hvor de i tillegg til et løfte om respekt i korte trekk ber om unnskyldning på vegne av menn for all den urett, diskriminering og undertrykkelse menn har påført kvinner opp gjennom tidene. Dette skapte en del reaksjoner og diskusjoner av forskjellig art. Mange kvinner har gitt ganske så klart uttrykk for at dette er noe de trenger mens mange menn igjen føler dette trekker mannen ned i søla og derfor ikke er hensiktsmessig i arbeidet mot en likeverdig relasjon mellom menn og kvinner. 

Nylig la de to førstnevnte herrene ut en "Dear Woman" video på YouTube hvor de fremfører sitt Manifesto på film. Dette har skapt en del oppmerksomhet og later til å nå frem til kvinner på en enda sterkere måte enn kun det skrevne manifestet. Videoen er i skrivende stund sett mer enn 480.000 ganger. Videoen har fått responser som denne på Facebook:

Når et budskap så til de grader når igjennom og berører et menneske, skaper det naturlig nok sterke reaksjoner når noen andre kritiserer dette budskapet, noe som klart kommer til uttrykk i kommentarføljetongen i artikkelen  My Take on "A Manifesto for Concious Men".

Dersom du tar deg tid til å lese den opprinnelige teksten vil du se at jeg er mer enn middels engasjert i hva som skjer mellom kvinner og menn, og hva som berører og rører oss, og ikke minst hva som vekker hva i oss når vi blir tilnærmet på forskjellige måter.

Akkurat det temaet har jeg drøftet andre steder på dette nettstedet.

Det som er mer interessant nå er at jeg ser hvordan denne diskusjonen tar tak i meg. Jeg blir engasjert fordi jeg har et brennende ønske om at menn og kvinner skal møtes og se hverandre. Dialogen i lenken over er alt for polarisert til at det noen gang kom til å skje, og det var nesten umulig for meg å innse. Selv når forfatteren av artikkelen stenger videre kommentarer gir jeg ikke opp, og skriver et eget blogginnlegg - dette - hvor jeg i praksis fortsetter det hele. Snedig ikke sant?

OK. Jeg har skjønt det nå. Jeg ble veldig revet med. Kanskje var det mine egne foreldre jeg forsøkte å få til å forstå hverandre. Kanskje er det mer enn det som ligger under.

Ordkrigen skal jeg ikke fortsette med, men jeg har lyst til dele noe om selve manifestet:

Da jeg studerte i England, delte jeg hus sammen med 5 andre studenter, hvorav en var fra Irak. Dette var under den første runde med angrep på Irak, og media var full av dette. En dag hørte jeg støy og bråk foran huset, og jeg oppdaget en av samboerne mine i klammeri med en ungdomsgjeng. For å gjøre en lengre historie kort, fikk jeg meg en på trynet, og en knekt nese ble resultatet.

Vi, eller politiet, fikk aldri tak i hvem dette var, men jeg husker veldig godt en samtale jeg hadde med en representant fra universitetet i etterkant. Han sa noe sånt som: "I'm really sorry this happened to you.". Litt eplekjekk svarer jeg: "But you did not do it?!". Responsen var en noe irritert tilbakemelding: "I know, but still, I'm really sorry this happened to you!"

Det var kanskje ikke før nå nylig jeg skikkelig forsto hva dette var. Vi var begge veldig klar over at han ikke hadde gitt meg en på trynet, allikevel var han svært genuin og jeg opplevde virkelig at han både var lei seg for hva som hadde skjedd og bad om unnskyldning for det samtidig. Hvem bad han om unnskyldning for? Det vet jeg ikke helt sikkert. Det kunne vært engelskmenn, lokalbefolkningen, sine egne barn. Det var i alle fall åpenbart for meg at han bad om unnskyldning til meg på vegne av en gruppe han følte han representerte. Irritasjonen handlet nok mest om at jeg ikke tok i mot denne unnskyldningen.

Manifestet tro jeg er et skritt i riktig retning i møtet mellom menn og kvinner. Jeg forstår at mange menn kan finne det vanskelig å be om unnskyldning for noe de ikke har gjort. Jeg tror imidlertid disse vanskelighetene handler om våre egne personlige mønstre - mønstre vi kanskje kan ha godt av å gjøre noe med.

For meg er manifestet en utstrakt hånd med håp om gjensidig respekt og forståelse.