Som terapeuter får vi ofte det spørsmålet når vi i sosiale sammenhenger utenfor terapirommet deler med andre hva vi driver med. Det virker til å være en utbredt oppfatning av at noen parforhold er dømt til å mislykkes fra starten av, mens andre er mer heldige og er "riktige". Vi legger også merke til dette uuttalte spørsmålet hos våre klienter: Er det håp for oss? Er dette egentlig verdt å satse på?

Før jeg hopper til svaret på det, har jeg lyst til å fortelle en liten historie fra virkeligheten (navn og detaljer er selvsagt endret slik at paret forblir anonyme): 

Mona og Truls

Truls og Mona har vært sammen i 8 år. De har to barn sammen som nå er 7 og 3 år gamle. Truls og Mona traff hverandre på nett og ble relativt raskt opptatt av hverandre. Den stormende forelskelsen var ikke nødvendig vis så tydelig men de trivdes godt i hverandres selskap og de likte hverandre svært godt. Forholdet utviklet seg og de ble ganske raskt svært nære hverandre, noe som resulterte i at Mona ble gravid - uten at dette var planlagt.

Det virket som om Truls ikke var klar for å ha barn og var ikke særlig positiv til å stifte famile riktig enda, men Mona nektet å ta abort og fødte barnet. Truls og Mona flyttet sammen og giftet seg like etterpå.

Helt fra før fødselen følte Mona seg alene. Det var hennes beslutning å føde barnet og hun opplevde støtten fra Truls som totalt fraværende. Truls arbeidet mye - både i jobben og med egeninnstats i å bygge nytt hus til familien. Selv når hun ble gravid for andre gang ble det ikke bedre. Hun hadde fått ansvaret for hjemmet og om Truls kommenterte noe, var det nesten alltid kritikk. Det var et bord som ikke var skikkelig ryddet, eller det var et spindelvev i et takhjørne. Han tok aldri barna med på tur og det var alltid Mona som måtte sørge for at de hadde klær og at nødvendig utstyr var med når familien skulle ett eller annet sted.

Truls er veldig glad i både barna og Mona, og var sønderknust når han tar kontakt med oss. Mona hadde sagt at hun ikke var glad i ham mer og ville skilles. Etter den første uforpliktende timen med oss, velger de å komme tilbake til oss for flere sesjoner for å, slik vi forstår det, ha forsøkt alt før de går til brudd med de belastningene det er for barna og dem selv.

I terapien sier han at han innser han kanskje har vært selvopptatt og har kritisert henne mer enn han har støttet henne. Mona har fått nok og har bestemt seg for at parforholdet aldri vil fungere. Hun hadde jo egentlig aldri vært skikkelig forelsket i Truls så parforholdet var kanskje aldri ment å vare? Truls er fortvilet. Han hadde forstått for sent hvilken vei det gikk.

Underveis i terapien hadde Mona satt i gang prosessen med å skille lag, inklusive megling hos familevernkontoret og bestilling av takstmann for deres felles hus. Dette opprører Truls - de hadde jo en avtale om å vente med slike beslutninger til de i alle fall hadde forsøkt parterapien? Han hadde gått med på at de skulle bo fra hverandre i en periode, men han er skuffet og såret over å høre at Mona har en venn som hun har introdusert til barna når han ikke var til stede. Han er overbevist om at dette er en ny kjæreste hun har hatt en stund og gjør et poeng av at de også hadde avtalt å vente med slike introduksjoner til det var enige om at det ikke var noe håp.

Mona virket til å være urokkelig i sin beslutning på at det ikke er noe håp, og ønsker å avslutte forholdet til Truls så fort som mulig, og det er også den veien det går med Truls og Mona når de avslutter terapien hos oss.

Hva gikk galt? 

Vi dømmer ikke par som velger å skille lag - selv ikke når de har felles barn. Vi stiller imidlertid spørsmål ved motivasjonen for separasjonen. Hva er det partene tror blir så mye bedre i et annet parforhold eller kanskje i første omgang alene? Vi hører ofte at "vi har vokst fra hverandre" som forklaring på hvorfor kjærligheten ikke lenger er der for noen av partene.

Vi vet at når man vokser i et parforhold, vokser man sammen - ikke fra hverandre. Vi vokser som individer ved å bygge opp underutviklede personlige egenskaper. Dette gjør at vi ikke lenger trenger at partneren vår fyller oss opp med disse egenskapene vi mangler og lærer gradvis å akseptere den andre og oss selv som helere mennesker. Vi har en personlig utvikling i parforholdet og i relasjon til partneren.

Partneren blir gradvis en støtte og en person som kan speile disse ny- og videreutviklede egenskapene hos oss selv. Samtidig er partneren vår også den som ubevisst pirker på de minst utviklede egenskapene i oss og sørger for at vi vet at de er der og kan kjenne på behovet for å utvikle dem og la dem vokse.

Når vi "vokser fra hverandre" stopper den personlige utviklingen fordi vi egentlig slutter å relatere til den andre. Selve relasjonen forsvinner. Uten en personlig og nær relasjon er det nesten umulig å vokse - det vil si utvikle relasjonelle personlige egenskaper.

I eksemplet over var Monas redsel for å bli alene som et fengsel for henne. Kort fortalt turde hun ikke si i fra når Truls ikke så henne og hva hun bidro med inn i parforholdet. Hun kneblet seg selv i redsel for at Truls skulle gå fra henne. Det var derfor gammel vane som gjorde at hun ble med i terapien - hun ønsket det egentlig ikke og visste at de uansett kom til å skille lag. Når hun fant en venn som viste interesse for henne, ble alenetilværelsen plutselig et alternativ. Hun så en fluktrute ut av "fengslet".

Mona så kanskje for første gang i sitt liv en anledning til å gjøre noe for sin egen del - noe som gagnet henne og ikke barna eller Truls. For første gang så hun muligheten til å bestemme selv - ikke være en slave av Truls' forgodtbefinnende. Ikke rart Mona ikke var lydhør for muligheten for at parfoholdet kunne endre seg til noe som også var nærende for henne. På et vis kan vi si at hun måtte ødelegge parforholdet for å overleve selv.

Fra vårt ståsted er det ikke slik at alle parforhold er ment å vare, men vi tror alle intime parforhold har et potensiale. Det er ikke vår rolle å avgjøre om partene våger å satse på parforholdet eller ikke. Vår rolle er heldigvis kun å hjelpe dem til å gjøre bevisste valg. At det er vanskelig til tider er gitt. Det tror vi er en nødvendig del av det å vokse i et parforhold.

Hos Mona og Truls tror vi fremdeles på at de hadde hatt et potensiale om Mona hadde vært klar for det. Mona hadde også stått foran den største utfordringen av dem begge fordi hun hadde vært nødt til å sette grenser for hva hun aksepterte og ikke, og samtidig være tydelig med disse grensene - ikke bare overfor Truls, men også overfor familie og andre hun omgir seg med. For et menneske som har en oppvekst hvor det ikke har vært mulig er det en enorm oppgave.

Sansynligheten er nok stor for at Mona vil oppleve liknende utfordringer i sitt neste parforhold dersom hun ikke sørger for å vokse på dette området. Nissen blir altså med på lasset inn i neste parforhold.