Når en av partene i et intimt parforhold befinner seg i et sidesprang, er det svært ofte starten på slutten av et kjærlighetsforhold. I de aller fleste tilfeller skyldes nok dette også at det er noe som mangler i det parforholdet man er i, og som oftest er det en manglende eller sterkt dalende kjærlighet som får skylden. 

Jeg lurer imidlertid litt på om det kanskje ikke er mer enn som så under overflaten. Når en dalende kjærlighet blir den offisielle årsaken til problemene kan det kanskje like fort være vårt behov for å ha en forklaring på dette som noen ganger virker så irrasjonelt av oss å gjøre.

La det være helt klart: Utroskap er IKKE greit. Det er ikke slik at dette skal man ignorere for å redde ekteskapet, men det trenger heller ikke ødelegge det. Om den utro parten tar ansvar for feilskjæret fullt og helt, kan det være håp.

For oss som jobber med par er et sidesprang også informasjon. Det sier noe om at relasjonen - altså parforholdet ikke har det bra. Det kan ganske enkelt ikke fortsette som før - noe de aller fleste som har "overlevd" et sidesprang kan si mye om.

Det er også denne biten som er så spennende. På overflaten kan det virke som om det er naturlige forklaringer til det hele, men vi vet at det er mer enn det.

Men hvordan få tak i dette underliggende? Det er ikke enkelt, men et utgangspunkt kan jo være å spørre seg: Hva var det den utro part fikk med den han/hun var utro med og som han eller hun ikke har i sitt vanlige parforhold? Hvilke forandringer må skje for at han eller hun skal få dette i sitt nåværende parforhold?

Disse spørsmålene bør stilles - og besvares av begge partene!

Dere er i parforholdet sammen og det er skjelden bare EN årsak til at ting skjer. Det aller viktigste er allikevel: Ta ansvar for det du har gjort - ikke delvis, men helt og fullt! Ikke noe "Ja, men...."