Hei!
Jeg er 28 år, har vært sammen med forloveden i 5 år.
Det har vært en del problemer opp igjennom årene ( gikk fint det første året), med at han ikke klarer ste-pappa rollen for dattra mi (på nå 8 år) Det er ikke det at de krangler, eller noe sånt, det er bare at han klarer ikke stille opp sånn som han kanskje burde? Når jeg skal jobbe sent, er det vanskelig for han å være hjemme og passe henne o.l...
Eller bare det og ta henne med på ting alene, uten meg...
Han har selv en datter ( på nå 13 ) og han er en kjempeflink pappa, noe jeg la merke til med en gang vi ble sammen :)
Dette problemet har vært til stor påkjenning for meg også, da jeg på en måte har forventet litt at han kan stille opp, så jeg kan jobbe hvertfall... Men, jeg har på en måte "levd meg gjennom det"
Dattra mi tror jeg ikke merker noe i den grunn, for hun vet ikke bedre.
Og jeg er heldigvis heldig som har folk som stiller opp når jeg trenger det.
VI kan også finne på ting sammen med barna, kino, svømmehall og sånne ting.. men da er det liksom han og dattra, meg og dattra... hvis du skjønner...selv om vi er "sammen" alle 4.
Skal jo ikke være slik?
Jeg har ikke problemer med hans datter, men når han skal bort, f.eks trening o.l så setter han henne automatisk til sine foreldre...enda jeg sier hun bare kan være her.

Vi har barna 50/50, så annenhver uke er vi faktisk barnefri.( det er en ordning jeg og faren til barnet mitt nettopp har begynt med, mens forloveden min alltid har hatt slik ordning med sin datter )

DETTE er vel hovedproblemet!
Men, nå har vi plagdes med dette i mange år.. Han har hele tiden sagt at han skal prøve, skal prøve, skal prøve ( selv om jeg ikke har sett at han faktisk har prøvd)Og dermed har jeg forventet en forandring...Men, nå har jeg sagt til han at greit, jeg skal ikke forvente det mer, fordi jeg ser virkelig hvor vanskelig det er. Jeg vil heller leve slik, enn uten han. Men da sier han at sånn skal det ikke være.
Jeg har spurt han litt, og han sier det ikke er pga forskjellsbehandling ovenfor sin egen datter...
Og jeg syns det er litt rart, for han er jo så flink med andre unger også... alle elsker jo han!!

Nå har det gått så langt at han har vært borte i over en mnd..
Og på denne måneden har jeg vært veldig ustabil, redd og engstelig, fordi jeg har ikke visst hva som kommer til og skje... og midt oppi alt dette har vi kranglet mye... Jeg føler jeg kanskje har masa litt...egentlig...og for noen dager siden sa han at det beste var at det var slutt... hvertfall akkurat nå, så får vi se hva som skjer sier han...
Slutt?? Etter 5 år!!? Jeg forstår det ikke!
Han har heletiden sagt at han VET hva han føler for meg, han ELSKER meg, og har det fint med "oss to" MEN, han synes det blir for vanskelig at vi skal leve sammen når samvittigheten hans gnager han sånn i forhold til dattra mi..
Og det virker som vi har gjort 1 problem til 100...:(
Men, JEG vil ikke ha noe bedre.
Hva kan han/vi gjøre???

Nå sitter jeg med nerver til 1000, vondt langt inni hjerterota ( og ja, kan vel si jeg synes litt synd på meg selv for tiden )
Han sier det ikke er lett for han heller, men han må bare få "rydda opp" i hodet sitt, han vet ikke opp ned på seg selv lenger...
Men han har ikke henta tinga sine, ( han sover hos foreldra sine ) Han klarer heller ikke ta av seg ringen sier han...
Og her om dagen kom han en tur, og da kyssa han meg, og vi hadde til og med sex. Men, han var fast bestemt på at oppe i hodet hannes må det være slutt akkurat nå.
Hva skal dette bety?

Vi snakker sammen hver dag, men han virker helt ok liksom.. det irriterer meg litt, fordi jeg er livredd for at han aldri skal komme tilbake.
Virker som han er veldig ærlig da, det har han vært fra dag en, han sier også unnskyld, og at han ikke mener noe vondt med det.
Jeg prøver og gjøre ALT for å få han tilbake, om jeg så skal bruke mine siste krefter på det...men han sier bare at det er ingenting jeg kan gjøre, dette må han finne utav selv.
Her om dagen sa han faktisk: " i hodet mitt, må det være slutt akkurat nå, men egentlig er du jo min, og jeg håper jo det ordner seg igjen, men kan ikke love det"

Jeg blir gal!
Har spurt om vi skal dra i parterapi, men han vil ikke.
Og han har vært i 1 møte ( for et års tid siden ) med en familieterapaut, men hun sa bare at vi måtte flytte fra hverandre og starte på nytt....og siden har han ikke vært der.
Men jeg synes ikke og flytte fra hverandre er det beste, etter så mange år? spesielt ikke med barn i bildet?

Han dro til legen her om dagen og ville ha psykolog, men legen mente han ikke var syk nok til det, og ba han dra til familievernkontoret nok en gang... Om han gjør det vet jeg ikke, har ikke blitt mer snakk om det, men jeg vil ikke mase heller..

Fortalte det til dattra mi her om dagen, at vi kanskje ikke er kjærester mer, for hun har merka at han har vært borte så lenge.
Og hun brast sammen i gråt, trodde ikke hun skulle ta det så tungt!
Han betyr tydeligvis MYE for henne, mer enn hva vi tror, men det er kanskje ikke så rart siden han har vært i livet hennes siden hun var 3 år.

Dette ble et langt brev, men kan du gi MEG tips til hvordan jeg skal takle dette på best mulig måte? Hva skal jeg gjøre, og ikke gjøre i forhold til han?
Hva kan HAN gjøre?
Eller hva kan VI gjøre?

Føler at problemet startet med at han ikke klarer ste-pappa-rollen, men nå er nesten ALT et problem.
Jeg skulle ønsket jeg kunne klatra inn i hjernen hannes, hadde jeg bare forstått, så hadde jeg kanskje takla det bedre også.

Hilsen frustrert

Vi er et ektepar som sliter for tiden. Vi har vært gift i over 8 år. Giftet oss etter et par måneder, jeg er utenlandsk. Vi har ei datter sammen. Jeg har hatt flere forhold bak meg, han hadde ett. Vi flyttet sammen veldig kjapt, og vi har hatt masse bra sammen, og samtidig noen mørke stunder også.

Ting gikk opp og ned, og vi holdte ut tross alt, vi var glad i hverandre, elsket hverandre. Han jobbet, jeg studerte. Han var stille, innestengt, mens jeg er den som prater og prater. Ting tobbet seg i fjor når jeg ble kjent med en gift mann på et utested, og han har gitt meg masse oppmerksomhet. I fjor sommeren jeg og mannen følte vi holder ikke ute lenger sammen, så bestemte vi oss å skilles. Par dager senere fikk vi tonen igjen ved å snakke sammen. Kun ved å snakke. Og fortelle hverandre at vi var begge såret. Han ville så gjerne ta meg på telttur, 2 uker, i Sverige, men jeg ville ikke. Men dro til Oslo sammen, men barn. Tok ikke lang tid før vi gjorde samme feil igjen.

Nå står vi her, etter 4 måneder, og han sier han vil skilles. Han vil ikke prøve noe nå lenger. Og han lurte seg når han trodde han elsket meg. Jeg er skikkelig lei meg, skjønte at det siste ett og halv året han har prøvd og prøvd og jeg ville ingenting. Vi bor sammen ennå,han vil ikke flytte ut ennå, sover i samme seng, men han er iskald mot meg. Gjør husarbeid, fantastisk pappa og omtenksom, men han er tom i blikket sitt.

På tirsdagen skal vi til parterapi. På onsdagen skal han reise på jobb igjen, og er vekke 4 uker. Jeg er ikke desperat. Men skulle ønsket å få en sjanse til å rose ham, å støtte ham, å vise ham at jeg ser hvem han er, hva hans interesser er. Han sier det er kun hans skyld at han føler sånn, og at han prøvd. Men jeg innså at det var meg som ikke tok imot det han ville gi.

Hverdagene er tunge. Det var en slags trøst når jeg skjønte at han elsket meg en gang, men jeg er så selvopptatt at jeg klarte ikke se hvor langt har jeg strekket grensene. Jeg orker ikke å snakke mer med han om mine følelser, føler det ikke hjelper.
Tror du at parterapi kan gjøre noe med oss?

Har vært i et forhold i 3 år nå, og da vi begynte sammen var vi enige om å få et barn. Min samboer har 2 gutter på 7 og 9 år fra et tidligere forhold. Jeg har en sønn på 5 år fra et tidligere forhold. Sønnen min henger etter på noen områder, og han skal nå utredes. Min samboer mener at vi har nok med de barna vi har, men jeg ønsker at min sønn skal få søsken. Har snakket med fagfolk som mener at barn som han har godt av å ha søsken. Jeg har et sterkt ønske om å få et barn til, og er usikker på hva jeg skal foreta meg. Bør jeg gå fra samboeren min, og heller prøve å finne meg en annen mann? En som øsker å få et barn med meg. Jeg og sønnen min har det jo godt sammen med min samboer, men jeg har som sagt et sterkt ønske om å få et barn til. Trenger noen gode råd :o) Hilsen Tvillingen.

Vi fikk for 9 mnd siden ett barn.  Før barnet ble født hadde vi ett rikt sex liv der vi eksperimenterte og utforsket hverandre.  Etter fødselen virker hun ikke lenger interessert og tar ikke første steget. Jeg må eventuelt mase på henne for at det skal b

Gift på 11 året og føler at vi har mistet hverandre, hans hovedfokus er barna, og jeg føler jeg bare er der! føler vi ikke snakker godt sammen og han virker upåvirket på situasjonen, jeg sliter da jeg trenger næring og føler vi ikke klarer å snakke sammen! det er barn i bildet så jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem for å finne ut av hvor livet mitt går.