Vi er et ektepar som sliter for tiden. Vi har vært gift i over 8 år. Giftet oss etter et par måneder, jeg er utenlandsk. Vi har ei datter sammen. Jeg har hatt flere forhold bak meg, han hadde ett. Vi flyttet sammen veldig kjapt, og vi har hatt masse bra sammen, og samtidig noen mørke stunder også.

Ting gikk opp og ned, og vi holdte ut tross alt, vi var glad i hverandre, elsket hverandre. Han jobbet, jeg studerte. Han var stille, innestengt, mens jeg er den som prater og prater. Ting tobbet seg i fjor når jeg ble kjent med en gift mann på et utested, og han har gitt meg masse oppmerksomhet. I fjor sommeren jeg og mannen følte vi holder ikke ute lenger sammen, så bestemte vi oss å skilles. Par dager senere fikk vi tonen igjen ved å snakke sammen. Kun ved å snakke. Og fortelle hverandre at vi var begge såret. Han ville så gjerne ta meg på telttur, 2 uker, i Sverige, men jeg ville ikke. Men dro til Oslo sammen, men barn. Tok ikke lang tid før vi gjorde samme feil igjen.

Nå står vi her, etter 4 måneder, og han sier han vil skilles. Han vil ikke prøve noe nå lenger. Og han lurte seg når han trodde han elsket meg. Jeg er skikkelig lei meg, skjønte at det siste ett og halv året han har prøvd og prøvd og jeg ville ingenting. Vi bor sammen ennå,han vil ikke flytte ut ennå, sover i samme seng, men han er iskald mot meg. Gjør husarbeid, fantastisk pappa og omtenksom, men han er tom i blikket sitt.

På tirsdagen skal vi til parterapi. På onsdagen skal han reise på jobb igjen, og er vekke 4 uker. Jeg er ikke desperat. Men skulle ønsket å få en sjanse til å rose ham, å støtte ham, å vise ham at jeg ser hvem han er, hva hans interesser er. Han sier det er kun hans skyld at han føler sånn, og at han prøvd. Men jeg innså at det var meg som ikke tok imot det han ville gi.

Hverdagene er tunge. Det var en slags trøst når jeg skjønte at han elsket meg en gang, men jeg er så selvopptatt at jeg klarte ikke se hvor langt har jeg strekket grensene. Jeg orker ikke å snakke mer med han om mine følelser, føler det ikke hjelper.
Tror du at parterapi kan gjøre noe med oss?

Hei.
Meg og kjæresten har vært sammen i 1 år og 9 måneder. I det siste har han vært veldig deprimert og ustabil, han har sluttet å trene noe som han gjorde hele tiden før, han holder på å pusse opp leilighet og, jeg selv har ikke noe jobb for tiden og har ringt han mye i det siste. noe jeg vet jeg har gjot, kan dette ha noe med at han har mistet følelser for meg? I tilegg så sier han at vi ikke har de samme interressene,jeg vet at han har følelser for meg, men har ikke sankket med han face to face enda, men vet ikke hva jeg skal si? Jeg elsker han så utrolig mye og vill absolutt ikke miste han :(
håper på svar ;)

Når skal det bli vanlig at folk forstår at vi ALLE kanskje har det bedre hvis vi får dele kjærligheten vår rundt med alle vi kjenner? På ulike nivåer og av ulike måter å vise den på, være seg ren sex eller samtaler...
Hvilket forhold en har til folk rundt seg er jo alltid ulikt, jeg lurer på hvordan en kommuniserer at en hver lever best i ekteskapet sitt, hvis en vil beholde det fordi det er NOE der, men ikke alle behov blir tilfredsstilt hos ektefellen. Det er jo ikke automatisk lykke ALLTID og i ALLE områder, i et ekteskap, sjøl om det er det i starten, ting endrer seg og vi forandrer hva vi har behov for.
Synes parterapeutene det er "tillatt" å gå utenfor rammen i dagens ekteskapsnormer snart, og å "tillate" gifte mennesker å være intim med andre enn ektefellen fordi det rett og slett er nødvendig for livslykken?

Hvor mye forteller en til ektefellen sin? Forteller alle alt, eller er det mange som holder igjen ting til siste slutt, idag- som jeg tror folk gjorde mer av før? Skjulte følelser f.eks. Hvor mye sier folk til den de er gift med, når den andre ikke forstår, eller spør...Anyone?

Hei, jeg har lett og lett på nettet , men finner ingen sider som tar opp dette temaet.

Jeg er separert fra min mann som jeg har bodd sammen med i noen år, men vi var gift kun de siste to årene.
Pga hans kultur, samt at han har en spilleavhengighet og at situasjonen hjemme pga avhengigheten har vært uholdbar, valgte jeg å søke separasjon for kort tid siden.

Han ønsket ikke det, men jeg følte meg mer og mer som moren hans,da han ikke klarte å ordne opp noe selv og alltid måtte ha meg til å ringe , kontakte offentlige kontorer, styre økonomien os.v. for han.
Han fikk familiegjenforening med sine to barn like etter at vi giftet oss. Disse hadde han ikke bodd sammen med på mange år, så det ble endel problemer og det ene barnet endte like etter i barnevernets omsorg pga utagering og ulike psykiske problemer som gjorde det umulig for han og oss å bo sammen.

Mannen min har hatt spilleproblemer før han traff meg, men sa ingenting om dette før etter at vi giftet oss. Jeg anser meg selv som ganske ressurssterk og en som 'tar tak i ting'.

Poenget er at selv om vi er enige om at vi ikke kan bo sammen, så er vi fremdeles glade i hverandre. Han er nå til behandling for avhengigheten og det går veldig bra.

Jeg vet at pga kulturforskjeller og enten mangel på vilje eller mangel på refleksjon, så klarer han ikke å se min side av mange ulike ting. Og han klarer ikke å styre økonomi.

Men jeg tenker at vi kunne fortsatt være kjærester, reise på turer sammen og gjort morsomme og hyggelige ting sammen. Bare ikke dele det daglige. Jeg trives jo godt som aleneboer og tenker ikke på at jeg ønsker å bo sammen med noen mer.(jeg har endel dårlige erfaringer fra tidligere også)Han ønsker heller ikke å bo sammen med noen mer.
Hva tenker du/dere om det? At man er separert, men etterhvert går tilbake til å være kjærester istedet?
Er det unormalt å ønske dette?

Hei!

Jeg og kjæresten min har vært sammen no i et halvt år. Forholdet begynte svært godt med god kjemi, humor, forelskelse og alle dei gode tingene. Så skjedde da at ho ble gravid. Dette ble jeg fortalt rett etter at hun fortalte meg at seperasjonspapirenehennes ikke var i orden likevel, og at hun fremdeles var gift (teknisk sett). Jeg tenkte jo ikke så mye over da at papirene ikke var i orden likevel, men tenkte at det kunne ordnest fra hennes side.

Tiden gikk og jeg begynte å glede meg til å bli far. Det skulle faktisk bli tvillinger, og det gjorde det ekstra spennende. Jeg hadde ennå ikke vært med på ultralyd eller sett noe som helst bevis for dette, men hun oppdaterte meg stadig vekk om hvordan utviklingen var. Forklaringene var veldig detaljerte og jeg hadde i grunn ingen tvil om at det var noe i gjerdet. Jeg fortelte nyheten til foreldre, venner og kollegaer, og hun spilte med. Jeg følte at farsinstinktet kom tydelig fram, med påfølgende omsorgfølese for mor og barn.

For å gjøre en lang historie kort, så var hele graviditeten hennes en løgn. Hun sa først at hun hadde mistet barna ved spontanabort, men siden hun ikke kunne referere til noen lege, og jeg selv tok kontakt med sykehuset hun skulle ha gått på og fann ut at hun andri hadde vært der, kom det tilslutt fram at hun hadde løyet om hele greia. Hun sa at hun hadde løyet om dette for at hun var redd for å miste meg den dagen hun sa at seperasjonen ikke var i orden. I tillegg har hun også løyet om mangen andre ting som egentlig er helt uvesentlig for meg og mine følelser for henne, men i realiteten har mine følelser blitt veldig forstyrret av dette. Løgnene om graviditeten holdt på i gode 2 måneder, og de andre løgnene helt fra starten. Hun sa også at hun følte seg gravid selv om graviditetstestene var negative. No seier hun at hun vil gjøre alt for å redde forholdet, og at det var hennes eks som hadde fått hun til å gegynne med løgner. Hun sier hun lyver i pressede situajoner, men nå vil hun altså gjøre alt sammen for å få orden på livet sitt, gå til psykolog og parterapi og alt som står hennes i makt.

Men, her sitter jeg igjen, etter å først ha gledet meg over å bli pappa til to, også få slengt i trynet at det hele er en løgn. Følelsene mine er også veldig ambivalente, der jeg i ene øyeblikket er positiv for at dette vil gå bra (for jeg liker veldig godt jenta siden hun har så veldig mange positive sider som jeg liker), for så i det andre øyeblikket tenker at jeg må kunne stole på en kjæreste, at jeg har blitt utrolig såret og fortjener noe bedre, og at jeg har tenkt litt på tanken om hvordan jeg kommer til å reagere dersom hun faktisk skulle bli gravid engang. Vil jeg bli like glad da? Føler også litt at hun har løyet for å kontrollere meg og har spilt endel på følelsene mine. I tillegg har vi begynt å krangle masse, og jeg har heller aldri blitt så sint ved krangler. Familien min har også begynt å tvile på hun.

Så jeg ber vel egentlig om et råd og to fra Dere. Føler egentleg at jeg har lyst å få en pause, kanskje treffe andre og komme meg vekk fra denne tåkeheimen av følelser og tvil, men så tenker jeg på at jeg da vil kanskje miste henne for alltid, noe som ville vært synd siden kjemi og andre forventninger jeg hadde til en kjæreste er der. Men så er som sagt tilliten forsvunnet endel. I tillegg vet jeg ikke hvor sundt et forhold er når jeg hele tiden må be hun om beviser of bekreftelser for ting som hun gjør som jeg tviler på. Føler at det blir litt kontrollerende, og faktisk slitsomt.

Hei!
Jeg sliter med å bli sjalu uten å egentlig ville det. Hun er veldig utadvent og sosial og jeg føler at hun gir alt for mye av seg selv i møte med enkelte andre menn. Det er vel noe med at hun er utadvent og jeg innovervent ? Hun sier at hun ikke vil la min reaksjon få begrense henne og det ønsker jeg heller ikke å gjøre. Jeg sliter med dette og trenger råd, jeg blir såret og lukker meg det er svært vondt. Jeg ber om gode råd for å klare å takle slike situasjoner.

Jeg skjønner ikke hva som er galt. Ettter mye vanskeligheter med å bli gravide, har vi nå to skjønne barn. Jeg har en fantastisk mann og burde være kjempe lykkelig og takknemlig nå.
Skjønner ikke hvorfor jeg har tanker og tvil om forholdet vårt. Det meste stemmer både intimitet, kommunikasjon og interesser. Skjønner derfor ikke de negative tankene mine
og tvilen. Disse tankene gjør meg deperimert. hva er årsaken tror dere?
Må legge til at jeg har hatt mye problemer med tvangstanker, og redsel for ting som kan skje fram i tid. Kanskje dette kun er et personlig problem som jeg relaterer til forholdet?