Vi er et ektepar som sliter for tiden. Vi har vært gift i over 8 år. Giftet oss etter et par måneder, jeg er utenlandsk. Vi har ei datter sammen. Jeg har hatt flere forhold bak meg, han hadde ett. Vi flyttet sammen veldig kjapt, og vi har hatt masse bra sammen, og samtidig noen mørke stunder også.

Ting gikk opp og ned, og vi holdte ut tross alt, vi var glad i hverandre, elsket hverandre. Han jobbet, jeg studerte. Han var stille, innestengt, mens jeg er den som prater og prater. Ting tobbet seg i fjor når jeg ble kjent med en gift mann på et utested, og han har gitt meg masse oppmerksomhet. I fjor sommeren jeg og mannen følte vi holder ikke ute lenger sammen, så bestemte vi oss å skilles. Par dager senere fikk vi tonen igjen ved å snakke sammen. Kun ved å snakke. Og fortelle hverandre at vi var begge såret. Han ville så gjerne ta meg på telttur, 2 uker, i Sverige, men jeg ville ikke. Men dro til Oslo sammen, men barn. Tok ikke lang tid før vi gjorde samme feil igjen.

Nå står vi her, etter 4 måneder, og han sier han vil skilles. Han vil ikke prøve noe nå lenger. Og han lurte seg når han trodde han elsket meg. Jeg er skikkelig lei meg, skjønte at det siste ett og halv året han har prøvd og prøvd og jeg ville ingenting. Vi bor sammen ennå,han vil ikke flytte ut ennå, sover i samme seng, men han er iskald mot meg. Gjør husarbeid, fantastisk pappa og omtenksom, men han er tom i blikket sitt.

På tirsdagen skal vi til parterapi. På onsdagen skal han reise på jobb igjen, og er vekke 4 uker. Jeg er ikke desperat. Men skulle ønsket å få en sjanse til å rose ham, å støtte ham, å vise ham at jeg ser hvem han er, hva hans interesser er. Han sier det er kun hans skyld at han føler sånn, og at han prøvd. Men jeg innså at det var meg som ikke tok imot det han ville gi.

Hverdagene er tunge. Det var en slags trøst når jeg skjønte at han elsket meg en gang, men jeg er så selvopptatt at jeg klarte ikke se hvor langt har jeg strekket grensene. Jeg orker ikke å snakke mer med han om mine følelser, føler det ikke hjelper.
Tror du at parterapi kan gjøre noe med oss?

Hei, jeg er en mann på 44 år, min samboer er 35 år, vi har bodd sammen i snart 13 år og har 2 nydelige jenter på 3 og 6 år. Vi har siden sistejenta kom til verden hatt problemer i forholdet. Min samboer har siden den gang følt seg utslitt både mentalt og fysisk, vi har hatt for lite og for dårlig kommunikasjon om hvordan følelser og tilstand har vært. Dette har blitt er mer og mer fraverænde fenomen. Hverdagen har styrt oss og intimfølelser har ikke vært dyrket og hun føler seg trøtt og sliten og det går ut over både meg og barna. I 2009 tok jeg intitivet til en terapautsamtale, hvor viktigeten av å finne tilbake til noe postivt fra tidligere i forholdet var hovedfokus. vi hadde 2 seanser, uten egentlig å konkludere noe, vi bestemte oss for å fortsette med forholdet. Nå i begynnelesen på 2011 vil hun ut av forholdet, det er dødt for hennes del, hun må ut av dette huset, føler seg total utslitt. Mener at ting har vært dødt i flere år. Hun sier at alt håp er ute. Vet at hun har en "samtale" venn på jobben som er i samme situasjon som henne. Jeg er i håpløs situasjon og håper på et svar fra dere