Vi er et ektepar som sliter for tiden. Vi har vært gift i over 8 år. Giftet oss etter et par måneder, jeg er utenlandsk. Vi har ei datter sammen. Jeg har hatt flere forhold bak meg, han hadde ett. Vi flyttet sammen veldig kjapt, og vi har hatt masse bra sammen, og samtidig noen mørke stunder også.

Ting gikk opp og ned, og vi holdte ut tross alt, vi var glad i hverandre, elsket hverandre. Han jobbet, jeg studerte. Han var stille, innestengt, mens jeg er den som prater og prater. Ting tobbet seg i fjor når jeg ble kjent med en gift mann på et utested, og han har gitt meg masse oppmerksomhet. I fjor sommeren jeg og mannen følte vi holder ikke ute lenger sammen, så bestemte vi oss å skilles. Par dager senere fikk vi tonen igjen ved å snakke sammen. Kun ved å snakke. Og fortelle hverandre at vi var begge såret. Han ville så gjerne ta meg på telttur, 2 uker, i Sverige, men jeg ville ikke. Men dro til Oslo sammen, men barn. Tok ikke lang tid før vi gjorde samme feil igjen.

Nå står vi her, etter 4 måneder, og han sier han vil skilles. Han vil ikke prøve noe nå lenger. Og han lurte seg når han trodde han elsket meg. Jeg er skikkelig lei meg, skjønte at det siste ett og halv året han har prøvd og prøvd og jeg ville ingenting. Vi bor sammen ennå,han vil ikke flytte ut ennå, sover i samme seng, men han er iskald mot meg. Gjør husarbeid, fantastisk pappa og omtenksom, men han er tom i blikket sitt.

På tirsdagen skal vi til parterapi. På onsdagen skal han reise på jobb igjen, og er vekke 4 uker. Jeg er ikke desperat. Men skulle ønsket å få en sjanse til å rose ham, å støtte ham, å vise ham at jeg ser hvem han er, hva hans interesser er. Han sier det er kun hans skyld at han føler sånn, og at han prøvd. Men jeg innså at det var meg som ikke tok imot det han ville gi.

Hverdagene er tunge. Det var en slags trøst når jeg skjønte at han elsket meg en gang, men jeg er så selvopptatt at jeg klarte ikke se hvor langt har jeg strekket grensene. Jeg orker ikke å snakke mer med han om mine følelser, føler det ikke hjelper.
Tror du at parterapi kan gjøre noe med oss?

Jeg hører ofte folk som snakker om det å være skapt for hverandre, men hva vil det egentlig si? Når vet man at det er rett? Er det rett når en partene gjør en feil og klarer å bygge tilbake det de hadde eller skal forholdet gå feilfritt uten krangling?

Jeg var nylig utro, jeg angrer og har gjort det helt siden det skjedde. Jeg anser det som den største feilen jeg noen gang har gjort. Eksen min vet ingenting om det, men burde jeg fortelle han det? Jeg vet jeg klarer å bære det på samvittigheten min, det eneste jeg er redd for er at han skal få høre om det. Hva gjør jeg nå? Har jeg brutt alt av tillit eller kan det bygges opp igjen?

Han er i militæret, og alt av tillit mellom oss er egentlig allerede ødelagt ettersom han er sykelig sjalu og ikke helt klarer å innse at han er det eneste jeg faktisk vil ha. Men på en eller annen måte så klarer ingen av oss å gi slipp. Jeg vil ikke gi slipp heller. Jeg vet med meg selv at jeg aldri kommer til å være utro noen gang igjen. Jeg var full, ensom og det var aldri noe følelser inn i bildet. Jeg vet også at hvis jeg forteller han det, så vil han aldri noen gang se meg mer, og det er tvert i mot det jeg vil. Egoistisk, ikke sant? Men jeg føler det er bedre jeg må bære det på samvittigheta mi enn at jeg skal legge all elendigheten over på han i tillegg.

Så når vet man når det er rett? Og hva vil det si å være skapt for hverandre? Er det virkelig sånn at når tillitsbåndet er blitt brutt en gang, så er det egentlig ingen sjanse for at det skal lykkes mellom oss senere? Vil det aldri kunne bli det samme mellom oss?

Hei. 

Har funnet mange mld på min manns mobil fra en annen dame som gir et ganske godt inntrykk av utroskap i en eller annen form. Usikker på hvor langt det er gått. Er det noen ide å prate med den andre,høre om hun kan fortelle sannheten siden han ikke gjør det?

Hei på dere,  Jeg skriver et brev til dere for å se om jeg kan hjelpe min kjære venninne som sliter i ekteskapet. De har vært sammen i snart 16 år og passer veldig godt sammen. For ca. 2 år siden så fortalte hennes mann at han var utro mot henne for ca. 15 år siden og at han ikke lenger orket å gå å bære på denne hemmemligheten, det ble for tøft. Det vil si at han var utro mot henne etter ca 1.år i lag. Dette har skapt store problemer for henne i etterkant, da hun ikke klarer å glemme at han har gjort dette tiltross for at dette er mange år siden. Saken er at etter at dette kom frem i lyste, så har hun mistet litt av respekten for ham og hun er nedlatende og pirker på ham så fort noe ikke er etter hennes mening. Hun har det helt forferdelig, for hun ser jo at dette ikke er en bra utvikling. Han sliter og sier snart at han ikke orker å fortsette hvis hun skal fortsette å straffe ham på den måten. De er et par som har vært gjennom mange tøffe tak og de er et par som jeg anser å være veldig riktig for hverandre. Jeg skriver til dere for å få noen råd for hvordan de bør gå frem. Jeg vet at de har vært i samtaleterapi sammen, dette har det pt avsluttet, men min venninne føler at hun burde fortsette å prate med noen, slik at hun får jobbet mer med det. Hva tenker dere? Hva kan jeg råde henne til å gjøre? Takknemlig for svar.

Leser her og er at den som har vært utro må være villig til å legge seg helt flat for å rette opp og skape tillit igjen.. men hjelp..blir det ballanse av slikt?