Hei!
Jeg er 28 år, har vært sammen med forloveden i 5 år.
Det har vært en del problemer opp igjennom årene ( gikk fint det første året), med at han ikke klarer ste-pappa rollen for dattra mi (på nå 8 år) Det er ikke det at de krangler, eller noe sånt, det er bare at han klarer ikke stille opp sånn som han kanskje burde? Når jeg skal jobbe sent, er det vanskelig for han å være hjemme og passe henne o.l...
Eller bare det og ta henne med på ting alene, uten meg...
Han har selv en datter ( på nå 13 ) og han er en kjempeflink pappa, noe jeg la merke til med en gang vi ble sammen :)
Dette problemet har vært til stor påkjenning for meg også, da jeg på en måte har forventet litt at han kan stille opp, så jeg kan jobbe hvertfall... Men, jeg har på en måte "levd meg gjennom det"
Dattra mi tror jeg ikke merker noe i den grunn, for hun vet ikke bedre.
Og jeg er heldigvis heldig som har folk som stiller opp når jeg trenger det.
VI kan også finne på ting sammen med barna, kino, svømmehall og sånne ting.. men da er det liksom han og dattra, meg og dattra... hvis du skjønner...selv om vi er "sammen" alle 4.
Skal jo ikke være slik?
Jeg har ikke problemer med hans datter, men når han skal bort, f.eks trening o.l så setter han henne automatisk til sine foreldre...enda jeg sier hun bare kan være her.

Vi har barna 50/50, så annenhver uke er vi faktisk barnefri.( det er en ordning jeg og faren til barnet mitt nettopp har begynt med, mens forloveden min alltid har hatt slik ordning med sin datter )

DETTE er vel hovedproblemet!
Men, nå har vi plagdes med dette i mange år.. Han har hele tiden sagt at han skal prøve, skal prøve, skal prøve ( selv om jeg ikke har sett at han faktisk har prøvd)Og dermed har jeg forventet en forandring...Men, nå har jeg sagt til han at greit, jeg skal ikke forvente det mer, fordi jeg ser virkelig hvor vanskelig det er. Jeg vil heller leve slik, enn uten han. Men da sier han at sånn skal det ikke være.
Jeg har spurt han litt, og han sier det ikke er pga forskjellsbehandling ovenfor sin egen datter...
Og jeg syns det er litt rart, for han er jo så flink med andre unger også... alle elsker jo han!!

Nå har det gått så langt at han har vært borte i over en mnd..
Og på denne måneden har jeg vært veldig ustabil, redd og engstelig, fordi jeg har ikke visst hva som kommer til og skje... og midt oppi alt dette har vi kranglet mye... Jeg føler jeg kanskje har masa litt...egentlig...og for noen dager siden sa han at det beste var at det var slutt... hvertfall akkurat nå, så får vi se hva som skjer sier han...
Slutt?? Etter 5 år!!? Jeg forstår det ikke!
Han har heletiden sagt at han VET hva han føler for meg, han ELSKER meg, og har det fint med "oss to" MEN, han synes det blir for vanskelig at vi skal leve sammen når samvittigheten hans gnager han sånn i forhold til dattra mi..
Og det virker som vi har gjort 1 problem til 100...:(
Men, JEG vil ikke ha noe bedre.
Hva kan han/vi gjøre???

Nå sitter jeg med nerver til 1000, vondt langt inni hjerterota ( og ja, kan vel si jeg synes litt synd på meg selv for tiden )
Han sier det ikke er lett for han heller, men han må bare få "rydda opp" i hodet sitt, han vet ikke opp ned på seg selv lenger...
Men han har ikke henta tinga sine, ( han sover hos foreldra sine ) Han klarer heller ikke ta av seg ringen sier han...
Og her om dagen kom han en tur, og da kyssa han meg, og vi hadde til og med sex. Men, han var fast bestemt på at oppe i hodet hannes må det være slutt akkurat nå.
Hva skal dette bety?

Vi snakker sammen hver dag, men han virker helt ok liksom.. det irriterer meg litt, fordi jeg er livredd for at han aldri skal komme tilbake.
Virker som han er veldig ærlig da, det har han vært fra dag en, han sier også unnskyld, og at han ikke mener noe vondt med det.
Jeg prøver og gjøre ALT for å få han tilbake, om jeg så skal bruke mine siste krefter på det...men han sier bare at det er ingenting jeg kan gjøre, dette må han finne utav selv.
Her om dagen sa han faktisk: " i hodet mitt, må det være slutt akkurat nå, men egentlig er du jo min, og jeg håper jo det ordner seg igjen, men kan ikke love det"

Jeg blir gal!
Har spurt om vi skal dra i parterapi, men han vil ikke.
Og han har vært i 1 møte ( for et års tid siden ) med en familieterapaut, men hun sa bare at vi måtte flytte fra hverandre og starte på nytt....og siden har han ikke vært der.
Men jeg synes ikke og flytte fra hverandre er det beste, etter så mange år? spesielt ikke med barn i bildet?

Han dro til legen her om dagen og ville ha psykolog, men legen mente han ikke var syk nok til det, og ba han dra til familievernkontoret nok en gang... Om han gjør det vet jeg ikke, har ikke blitt mer snakk om det, men jeg vil ikke mase heller..

Fortalte det til dattra mi her om dagen, at vi kanskje ikke er kjærester mer, for hun har merka at han har vært borte så lenge.
Og hun brast sammen i gråt, trodde ikke hun skulle ta det så tungt!
Han betyr tydeligvis MYE for henne, mer enn hva vi tror, men det er kanskje ikke så rart siden han har vært i livet hennes siden hun var 3 år.

Dette ble et langt brev, men kan du gi MEG tips til hvordan jeg skal takle dette på best mulig måte? Hva skal jeg gjøre, og ikke gjøre i forhold til han?
Hva kan HAN gjøre?
Eller hva kan VI gjøre?

Føler at problemet startet med at han ikke klarer ste-pappa-rollen, men nå er nesten ALT et problem.
Jeg skulle ønsket jeg kunne klatra inn i hjernen hannes, hadde jeg bare forstått, så hadde jeg kanskje takla det bedre også.

Hilsen frustrert

Vi er et ektepar som sliter for tiden. Vi har vært gift i over 8 år. Giftet oss etter et par måneder, jeg er utenlandsk. Vi har ei datter sammen. Jeg har hatt flere forhold bak meg, han hadde ett. Vi flyttet sammen veldig kjapt, og vi har hatt masse bra sammen, og samtidig noen mørke stunder også.

Ting gikk opp og ned, og vi holdte ut tross alt, vi var glad i hverandre, elsket hverandre. Han jobbet, jeg studerte. Han var stille, innestengt, mens jeg er den som prater og prater. Ting tobbet seg i fjor når jeg ble kjent med en gift mann på et utested, og han har gitt meg masse oppmerksomhet. I fjor sommeren jeg og mannen følte vi holder ikke ute lenger sammen, så bestemte vi oss å skilles. Par dager senere fikk vi tonen igjen ved å snakke sammen. Kun ved å snakke. Og fortelle hverandre at vi var begge såret. Han ville så gjerne ta meg på telttur, 2 uker, i Sverige, men jeg ville ikke. Men dro til Oslo sammen, men barn. Tok ikke lang tid før vi gjorde samme feil igjen.

Nå står vi her, etter 4 måneder, og han sier han vil skilles. Han vil ikke prøve noe nå lenger. Og han lurte seg når han trodde han elsket meg. Jeg er skikkelig lei meg, skjønte at det siste ett og halv året han har prøvd og prøvd og jeg ville ingenting. Vi bor sammen ennå,han vil ikke flytte ut ennå, sover i samme seng, men han er iskald mot meg. Gjør husarbeid, fantastisk pappa og omtenksom, men han er tom i blikket sitt.

På tirsdagen skal vi til parterapi. På onsdagen skal han reise på jobb igjen, og er vekke 4 uker. Jeg er ikke desperat. Men skulle ønsket å få en sjanse til å rose ham, å støtte ham, å vise ham at jeg ser hvem han er, hva hans interesser er. Han sier det er kun hans skyld at han føler sånn, og at han prøvd. Men jeg innså at det var meg som ikke tok imot det han ville gi.

Hverdagene er tunge. Det var en slags trøst når jeg skjønte at han elsket meg en gang, men jeg er så selvopptatt at jeg klarte ikke se hvor langt har jeg strekket grensene. Jeg orker ikke å snakke mer med han om mine følelser, føler det ikke hjelper.
Tror du at parterapi kan gjøre noe med oss?

Har vært i et forhold i 3 år nå, og da vi begynte sammen var vi enige om å få et barn. Min samboer har 2 gutter på 7 og 9 år fra et tidligere forhold. Jeg har en sønn på 5 år fra et tidligere forhold. Sønnen min henger etter på noen områder, og han skal nå utredes. Min samboer mener at vi har nok med de barna vi har, men jeg ønsker at min sønn skal få søsken. Har snakket med fagfolk som mener at barn som han har godt av å ha søsken. Jeg har et sterkt ønske om å få et barn til, og er usikker på hva jeg skal foreta meg. Bør jeg gå fra samboeren min, og heller prøve å finne meg en annen mann? En som øsker å få et barn med meg. Jeg og sønnen min har det jo godt sammen med min samboer, men jeg har som sagt et sterkt ønske om å få et barn til. Trenger noen gode råd :o) Hilsen Tvillingen.

Vi fikk for 9 mnd siden ett barn.  Før barnet ble født hadde vi ett rikt sex liv der vi eksperimenterte og utforsket hverandre.  Etter fødselen virker hun ikke lenger interessert og tar ikke første steget. Jeg må eventuelt mase på henne for at det skal b

Gift på 11 året og føler at vi har mistet hverandre, hans hovedfokus er barna, og jeg føler jeg bare er der! føler vi ikke snakker godt sammen og han virker upåvirket på situasjonen, jeg sliter da jeg trenger næring og føler vi ikke klarer å snakke sammen! det er barn i bildet så jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem for å finne ut av hvor livet mitt går.

Vi er et ektepar som sliter for tiden. Vi har vært gift i over 8 år. Giftet oss etter et par måneder, jeg er utenlandsk. Vi har ei datter sammen. Jeg har hatt flere forhold bak meg, han hadde ett. Vi flyttet sammen veldig kjapt, og vi har hatt masse bra sammen, og samtidig noen mørke stunder også.

Ting gikk opp og ned, og vi holdte ut tross alt, vi var glad i hverandre, elsket hverandre. Han jobbet, jeg studerte. Han var stille, innestengt, mens jeg er den som prater og prater. Ting tobbet seg i fjor når jeg ble kjent med en gift mann på et utested, og han har gitt meg masse oppmerksomhet. I fjor sommeren jeg og mannen følte vi holder ikke ute lenger sammen, så bestemte vi oss å skilles. Par dager senere fikk vi tonen igjen ved å snakke sammen. Kun ved å snakke. Og fortelle hverandre at vi var begge såret. Han ville så gjerne ta meg på telttur, 2 uker, i Sverige, men jeg ville ikke. Men dro til Oslo sammen, men barn. Tok ikke lang tid før vi gjorde samme feil igjen.

Nå står vi her, etter 4 måneder, og han sier han vil skilles. Han vil ikke prøve noe nå lenger. Og han lurte seg når han trodde han elsket meg. Jeg er skikkelig lei meg, skjønte at det siste ett og halv året han har prøvd og prøvd og jeg ville ingenting. Vi bor sammen ennå,han vil ikke flytte ut ennå, sover i samme seng, men han er iskald mot meg. Gjør husarbeid, fantastisk pappa og omtenksom, men han er tom i blikket sitt.

På tirsdagen skal vi til parterapi. På onsdagen skal han reise på jobb igjen, og er vekke 4 uker. Jeg er ikke desperat. Men skulle ønsket å få en sjanse til å rose ham, å støtte ham, å vise ham at jeg ser hvem han er, hva hans interesser er. Han sier det er kun hans skyld at han føler sånn, og at han prøvd. Men jeg innså at det var meg som ikke tok imot det han ville gi.

Hverdagene er tunge. Det var en slags trøst når jeg skjønte at han elsket meg en gang, men jeg er så selvopptatt at jeg klarte ikke se hvor langt har jeg strekket grensene. Jeg orker ikke å snakke mer med han om mine følelser, føler det ikke hjelper.
Tror du at parterapi kan gjøre noe med oss?

Jeg og min mann har vært gift i snart seks år, og vi har to barn (3 og 4,5år) sammen. Vi er i parterapi for andre gang nå, men fortsatt føles det som det er jeg som "drar lasset". Han har vondt for å innrømme at vi har et felles problem, og har mange ganger sagt han er med fordi jeg har problemer...at jeg gjerne leter etter feil og overdriver.
Jeg sliter veldig med å få til samtaler med han, som har noe personlig ved seg. Vår terapeut foreslo at vi skulle snakke konkret om våre ulikheter som personer, hva vi liker og hvordan vi vil være. Jeg prøvde ta dette opp med han, om han ville synes det kunne vært greit å snakke om. Svaret var vel noe sånt som et tja, og litt rynking på nesa.
Selv om jeg sliter med motivasjonen for å jobbe med dette etterhvert, bestemte jeg meg for å prøve igjen, og tok initiativ til en samtale om dette. Og etter en halvtime der jeg må dra ordene ut av han, spørre, og prøve forstå hvorfor han synes det er så vanskelig å snakke om, så orket jeg ikke mer og gav opp.Jeg sa helt klart at jeg vet det er tøft for han å snakke personlig, men at jeg håpet det kunne være verdt det, for han også. Han var enig i det. Og den ene tingen han hele veien har vært klar på, er at han vil være gift med meg. Men likevel..det føles som jeg torturerer han med denne typer samtaler, og det blir bare så ubehagelig for oss begge. Jeg får lyst å skrike til han, riste han....så sterkt blir behovet for kontakt. Men han sitter bare der.
Hva gjør jeg når jeg har vridd hjernen om og om igjen, men fortsatt ikke klarer snakke med han på en måte som kan hjelpe han til å åpne litt opp?
Og hva gjør jeg når han ikke tør/ikke vil/ikke orker (jeg vet ikke hva som er rett) ta initiativ til ting vi kan gjøre sammen?
På meg virker det som han er helt fornøyd, så lenge jeg ikke tar opp noen problemer. Da kunne vi levd sammen som elskere og foreldre, med minst mulig kommunikasjon utover det.
Jeg merker at det begynner å skrante på både kjærlighet og respekt fra min side, jeg føler meg helt tom.

Hvordan kan jeg gjøre noe konstruktivt her?

Når skal det bli vanlig at folk forstår at vi ALLE kanskje har det bedre hvis vi får dele kjærligheten vår rundt med alle vi kjenner? På ulike nivåer og av ulike måter å vise den på, være seg ren sex eller samtaler...
Hvilket forhold en har til folk rundt seg er jo alltid ulikt, jeg lurer på hvordan en kommuniserer at en hver lever best i ekteskapet sitt, hvis en vil beholde det fordi det er NOE der, men ikke alle behov blir tilfredsstilt hos ektefellen. Det er jo ikke automatisk lykke ALLTID og i ALLE områder, i et ekteskap, sjøl om det er det i starten, ting endrer seg og vi forandrer hva vi har behov for.
Synes parterapeutene det er "tillatt" å gå utenfor rammen i dagens ekteskapsnormer snart, og å "tillate" gifte mennesker å være intim med andre enn ektefellen fordi det rett og slett er nødvendig for livslykken?

Hei!
Jeg sliter med å bli sjalu uten å egentlig ville det. Hun er veldig utadvent og sosial og jeg føler at hun gir alt for mye av seg selv i møte med enkelte andre menn. Det er vel noe med at hun er utadvent og jeg innovervent ? Hun sier at hun ikke vil la min reaksjon få begrense henne og det ønsker jeg heller ikke å gjøre. Jeg sliter med dette og trenger råd, jeg blir såret og lukker meg det er svært vondt. Jeg ber om gode råd for å klare å takle slike situasjoner.

Hei,
jeg er samboer med en utrolig fin fyr, vi har vært sammen ett år. Jeg var noe usikker da jeg gikk inn i relasjonen, og denne usikkerheten er vedvarende. Enkelte ganger elsker jeg ham over alt på jord, andre ganger føler jeg at vi er så forskjellige at jeg vil bryte ut. Likevel er det noe som får med til å bli. Kjærlighet kanskje? Mine tidligere forhold har vært preget av veldig mye "frem og tilbake". Nå har jeg funnet en kjekk gutt som virkelig vil satse, og jeg blir så redd! Jeg er redd for å bli værende, og redd for å bryte ut. Jeg føler at det kommer til å ta slutt før eller senere fordi vi er så ulike, men orker likevel ikke tanken på at jeg ikke skal ha ham i livet mitt. Jeg har jo lyst til å bli, men hans mindre sterke sider begynner å irritere meg, og jeg har begynt å tvile på om disse trekkene er noe jeg kan leve med. Det er ikke noe han gjør, men mer genrelle trekk ved hans personlighet som plager meg. Er dette tegn på at jeg bør bryte? Aller helst vil jeg ha noen tips om hvordan la være å fokusere på de negatvie trekkene med ham, for det er så mye bra der. Tror kanskje det er forpliktelsesangsten min som slår inn?

Hei. Jeg er en mann på 35, i sommer møtte jeg en jente jeg ble svært forelsket i. Hun er en alenemor på 28, med ansvaret for en sønn. Vi datet i tre måneder før hun trakk seg unna.

Hun mente det manglet gnist og passion. Hun fortalte meg også at hun ønsket et eventyr (noe jeg tydeligvis ikke kune gi henne) Jeg vet hun har vankelig for å etablere seg i et forhold, det er flere år siden det ble slutt mellomm henne og barefaren, etter det har hun kun hatt korte forhold.

I løpet av tiden vi hadde sammen, var jeg kanskje i overkant hensynsfull og kankje ettergivende men samtidig følte jeg det som vanskelig å vite hvordan jeg skulle forholde meg til situasjonen mht barnet osv, selv om jeg gikk svært godt overens med ham.

Jeg ønsker henne veldig tilbake, men er helt rådvill mht om og evt hvordan jeg kan kjempe for henne. Må jeg rett og slett bare respektere hennes valg og la henne gå? vi har ikke hatt kontakt på 2 mnd nå.

Hvordan skal jeg redde vårt familieforhold?! vi har opplevde masse negtift de siste tiden ,har flytte 3 gang inn og ut ... vi har et nydelig barne sammen . vi elsker hverandre... eg øsker at vi skal vare som familien dame syns det er vanskelig hu må tenker mer... sammetiden som hu sier at hu øsker det ...

Hei.Typen min og jeg krangler nesten aldri, men når vi gjør det blir vi så sinte begge to, sånn at vi skriker til hverandre, hva kan vi gjøre for å kunne prate normalt til hverandere... ellers er vi forelsket og har det bra sammen. Nå skal det sies at vi blir venner igjen ganske fort. men vi har da blitt lei oss og skjønner ikke hvorfor vi blir så sinte på hverandre, vi krangler bare om bagateller. Håper på et svar

Jeg er en jente på 22 år som har vært sammen med en fantastisk gutt i litt over 3 år. De siste 1,5 årene har vi også bodd sammen. Det har vært få utfordringer knyttet til dette. Vi krangler så godt som aldri, men tar en utblåsning og blir venner igjen når det er nødvendig. Forholdet vårt har selvfølgelig vært gjennom både gode og mer utfordrende perioder, men jeg synes det totalt sett har fungert overraskende bra.

Problemet mitt har oppstått de siste 6 månedene. (Det bør kanskje nevnes at jeg i disse månedene også har blitt ferdig med en bachelorgrad og begynt i en spennende og utfordrende jobb). Jeg har alltid vært veldig stolt av kjæresten min. Han er intelligent, pliktoppfyllende og fullfører de mål han setter seg. Han er flink med barn, god mot familien sin og utadvent. Det har aldri vært en problem for meg å introdusere ham for nye mennesker, for jeg har enda til gode å møte noen han ikke kommer overens med etter 5 minutter. Jeg har alltid satt større pris på å tilbringe tid hjemme med kjæresten min enn ute på byen med vennene mine.

Den siste tiden derimot har jeg begynt å irritere meg mer over ham og sammen med vennene våre kan jeg til og med bli litt flau. Jeg merker at jeg kritiserer ham og jeg føler meg i etterkant som en tyrann. Ting jeg blir irritert/flau over, kan for eksempel være nøling, usikkerhet, misforståelser, hans sans for humor. Helt uskyldige ting som han selvsagt ikke kan noe for. De gode samtalene våre er vanskeligere å få i gang og jeg føler også at vår "identitet" som par er veldig knyttet til hjemmet vårt og hverdagslige rutiner. Jeg merker at jeg i hodet mitt danner meg et bilde av hvordan jeg skulle ønske han var og det involverer selvfølgelig det motsatte av hans "negative egenskaper" om man skal kunne kalle det det. - Selvsikker, verdensvant, utilgjengelig, billedvakker, sjarmerende og underholdende.

Jeg har ikke tidligere ønsket at kjæresten min skal være noe han ikke er. Jeg har syntes han har vært flott akkurat som han er og jeg har i mange år følt meg sikker på at det ikke kan være noen der ute som er mer riktig for meg. Nå føler jeg meg ikke lenger sikker på at han er den rette - at det er ham jeg ønsker å gifte meg med og oppdra barn sammen med. Gnisten mangler i forholdet vårt og jeg føler meg ikke lenger fysisk tiltrukket av ham. Dette synes jeg er utrolig vanskelig og jeg ønsker svært gjerne å komme forbi det. Jeg sitter med en del ledetråder som jeg vet er av betydning for utfordringene, men jeg klarer ikke riktig å sette de sammen.

1. Vennene til kjæresten min bor et stykke utenfor byen, så han er mye hjemme på hverdagene. Jeg jobber turnus og har alle mine venner i byen, så min hverdag er mer variert. Skulle ønske min tid med ham var litt mer dyrbar og ikke alltid like tilgjengelig for meg.

2. Vi begynte begge med utdanning/jobb rett etter videregående og gikk inn i et veldig etablert forhold. Vi har opplevd/gjort lite "for oss selv" og aldri likt å være noe særlig fra hevrandre.

3. Jeg innser at livet mitt er i veldig forandring, mens han fortsetter i sin vanlige jobb. Jeg vokser på mine utfordringer og søker nye. Tempoet og kravene i min hverdag er forandret og jeg føler at jeg vokser og utvikler meg i rasende fart uten å klare å få med meg kjæresten min i løpet.

Er det håp for meg/oss? Og i såfall hvordan?

hei jeg er en mann på 27 år, er gift. min kone er 24 år og vi har vert sammen i 9 år (5år gift) har to nydelige gutter på 2 og 4 år. Vi er akkurat ferdig med å bygge drømmehuset vårt for ca 1 år siden. vi har frådelt en tomt fra den gården jeg har vokst opp på. der mi far bor enda. jeg har vist en stund at hun ikke har hatt det så bra i det siste og at hun har følt seg veldig ulykkelig men jeg trodde det ville gå seg til. for tre uker siden kom hun til meg og sa at hun følte at forholdet var døtt og at hun ikke elsket meg lenger hun følte vi var bare venner. jeg ble helt knust selfølgelig og har prøvd å snakke med hon men hon er itrisert i å ta ut seppersion og ha litt tid for seg sel for å finne ut ka hun vill med livet sitt. hon sier ikke at det er over for godt men at hon kan ikke love noe lenger. vi må nok selle huset og flytte i hver våres leilighet og dele ungene 50/50 er det noe jeg kan gjøre for at hun skal se kor glad jeg er i hun. og få hun til å se ka det erhun mister ved å gjøre dette med failien ? håper inderlig på eit svar på forhond tusen takk.

Dersom den ene part aldri var riktig forelsket men håpet å bli det over tid, men har ikke oppnådd dette etter 3 år. Er det noen vits å fortsette, ser dere noen mulighet til at vedkommende fortsatt kan få følelser for den andre parten? Hva kan man gjøre for å redde ekteskapet?

Når vi ikke har noen konkret problemstilling?

Vi er et ektepar som sliter for tiden. Vi har vært gift i over 8 år. Giftet oss etter et par måneder, jeg er utenlandsk. Vi har ei datter sammen. Jeg har hatt flere forhold bak meg, han hadde ett. Vi flyttet sammen veldig kjapt, og vi har hatt masse bra sammen, og samtidig noen mørke stunder også.

Ting gikk opp og ned, og vi holdte ut tross alt, vi var glad i hverandre, elsket hverandre. Han jobbet, jeg studerte. Han var stille, innestengt, mens jeg er den som prater og prater. Ting tobbet seg i fjor når jeg ble kjent med en gift mann på et utested, og han har gitt meg masse oppmerksomhet. I fjor sommeren jeg og mannen følte vi holder ikke ute lenger sammen, så bestemte vi oss å skilles. Par dager senere fikk vi tonen igjen ved å snakke sammen. Kun ved å snakke. Og fortelle hverandre at vi var begge såret. Han ville så gjerne ta meg på telttur, 2 uker, i Sverige, men jeg ville ikke. Men dro til Oslo sammen, men barn. Tok ikke lang tid før vi gjorde samme feil igjen.

Nå står vi her, etter 4 måneder, og han sier han vil skilles. Han vil ikke prøve noe nå lenger. Og han lurte seg når han trodde han elsket meg. Jeg er skikkelig lei meg, skjønte at det siste ett og halv året han har prøvd og prøvd og jeg ville ingenting. Vi bor sammen ennå,han vil ikke flytte ut ennå, sover i samme seng, men han er iskald mot meg. Gjør husarbeid, fantastisk pappa og omtenksom, men han er tom i blikket sitt.

På tirsdagen skal vi til parterapi. På onsdagen skal han reise på jobb igjen, og er vekke 4 uker. Jeg er ikke desperat. Men skulle ønsket å få en sjanse til å rose ham, å støtte ham, å vise ham at jeg ser hvem han er, hva hans interesser er. Han sier det er kun hans skyld at han føler sånn, og at han prøvd. Men jeg innså at det var meg som ikke tok imot det han ville gi.

Hverdagene er tunge. Det var en slags trøst når jeg skjønte at han elsket meg en gang, men jeg er så selvopptatt at jeg klarte ikke se hvor langt har jeg strekket grensene. Jeg orker ikke å snakke mer med han om mine følelser, føler det ikke hjelper.
Tror du at parterapi kan gjøre noe med oss?

Hei, jeg er ei jente på 20 år, har vært samboer i tre måneder og forholdet er egentlig bra på alle punkter. Men jeg sliter med en del ting, Jeg får helt panikk med tanken på å møte foreldrene hans og sier derfor nei gjentatte ganger. Presterte å si ja til en middag med dem, men da han stod klar til å dra fikk jeg panikk og ramset opp unnskyldninger for at jeg ikke kunne og ble fysisk dårlig og kvalm. (noe jeg fikk ufattelig dårlig samvittighet for)

Jeg har ingen problemer med å møte venner av han e.l.

I min egen familie har vi ikke noe typisk Familieforhold. Vi treffer hverandre relativt sjeldent og jeg har ikke noe behov for at han i det hele tatt møter foreldrene mine.

Men hans familie har ufattelig mye familiemiddager o.l. og dette begynner det å bli pinlig å si nei til! men jeg klarer rett og slett ikke å gå, jeg føler nesten jeg har en slags prestasjonsangst ovenfor dem, og er livredd for å ta skrittet videre. Har virkelig ikke noe behov for å møte dem, men ettersom dette er noe han setter pris på og gjerne vil! så MÅ jeg få noe orden på dette, jeg kan ikke drive og finne på unnskyldninger gang på gang.

Har tidligere hatt store problemer med å vise følelser ovenfor Familie/venner/o.l. og har ikke villet hatt noe seriøst forhold før.

Hva kan årsaken til alt dette være? har jeg forpliktelsesangst? og hvordan får jeg orden på dette?

takker på forhånd for svar! Mvh. Jente med dårlig samvittighet

Jeg og kjæresten min har vært sammen i snart to år. Vi bor i to forskjellige byer så vi treffes bare i helgene, da begge reiser til Oslo(hans leilighet) over helgen. Det fører til at forholdet vårt er veldig avhengig av at vi har tillit til hverandre. Jeg har flere ganger i løpet av disse to årene funnet ut at kjæresten min har løyet til meg. Det er oftest om hans kontakt med andre jenter. Det hele begynte med at han først hadde skjult så løyet om at han har vært sammen med en kollega som han jobbet veldig nært med. Jeg konfronterte han med det og han sa at det var et forhold som varte i et halvt år og at det ikke betyr noe for ham nå fordi det er 1-2 år siden de var sammen. Jeg sa til ham at jeg ikke liker at han skjuler ting for meg og ihvertfall om slikt som ikke betyr så mye. Han beklagde det og sa han ikke skulle gjøre det igjen.

Siden har dette skjedd flere ganger. Han skjuler at han har kontakt med jente-venner via sms, chat og avtaler om å møtes. De fleste gangene har jeg ikke konfrontert ham for å se om han til slutt kommer til meg og forteller det. Noe han ikke har gjort og jeg bare har lagt det ligge, for å gi ham litt tid på å bli trygg på meg.
Men det sårer veldig at han føler han må skjule slikt for meg. Jeg selv er en veldig ærlig person og forteller kjæresten min absolutt alt. Selv om jeg noen ganger synes det er vanskelig. Det er for eksempel en gutte-venn av meg som jeg har kjent siden barndomstiden som sender meg mye meldinger og og ofte kontakter meg på chat og slikt. En gang sa kjæresten min "er det han igjen som sender deg melding" med litt irritert stemme. Etter det har jeg alltid vist ham meldinger han sender meg og alle samtaler og slikt til han nå ikke føler noe på at vi har kontakt. Og jeg fortelle kjæresten min hvis noen legger an på meg, hvis jeg har danset med en gutt på en fest(noe som forøvrig ikke har skjedd mer enn 1-2 ganger). Dette har ført til at han stoler 100% på meg som han sier selv.

Men min ærlighet og åpenhet er ikke gjensidig. jeg forventer ikke at han skal være like åpen som meg, men at han ikke skal lyve til meg om fille ting/ubetydelige ting som han ikke trenger å lyve om. Vi har hatt utallige diskusjoner om dette. Og jeg har etter den første løgnen han sa til meg hatt problemer med å stole på om det han sier er sant eller ikke. Hittil har jeg aldri mistenkt ham for utroskap eller at han gjør noe slikt bak min rygg. Jeg tror ikke han er den typen som gjør noe slikt, bare at han ikke vil fortelle meg at han for eksempel avtaler å møte jenter på kaffe og slikt.
De få gangene han har vært ærlig, har jeg vist hvor takknemlig jeg er og sagt at det hjelper meg med å stole på ham igjen. Men likevel driver han å skjuler ting for meg.

For noen dager siden oppdaget jeg at han gjorde det igjen.
Han har en gammel jente-kollega som han fortsatt har kontakt med og som han ivrig prøver å få tilbake som kollega og jobber for å få det til. Her om dagen lurte vi på en ting og han skulle tekste en kollega for å få svar på noe vi lurte på. Da han stod med mobilen og skrev skjønte jeg på kroppsspråket hans at han skjulte noe. Jeg sa ingenting. Da han fikk svar sa han hva svaret var. Jeg spurte hvem denne kollegane var og han sa "nei bare en som jobbet i oslo". Så spurte jeg om hva kollegaen het og han sa det var den jentekollegaen.
Senere på kvelden snakket vi om dette. Jeg sa at jeg ikke likte at han følte han måtte skjule hvem han tekster til og hvem han har kontakt med. Han svarte at det bare var for å skåne meg så jeg ikke ble lei meg og begynte å lure på om det var noe på gang. Jeg svarte at jeg ikke blir lei meg hvis han er ærlig og at det bare hjalp på tilliten min til ham om han var ærlig. Vi snakket ut en stund og ble enig om at vi begge skulle jobbe med dette. Han skulle bli mer ærlig og jeg skulle jobbe med reaksjonen min.

Dagen etter skulle han på arbeidsplassen til denne jente-kollegaen for å jobbe. Dette visste jeg og jeg spurte ham på morgenen om han kom til å møte henne eller om de hadde noen avtale om å treffes. Han svarte nei og det ble ikke noe mer diskusjon om dette. Midt på dagen fikk jeg en sms av han om at han nettopp hadde tatt en kaffe med henne og var på vei hjem. Da vi kom hjem spurte jeg ham om hvordan det var og om det var koselig samtidig som jeg spurte om arbeidsdagen ellers. Han svarte men jeg så med en gang på kroppsspråket hans at han skjulte noe. Jeg sa at jeg var veldig glad for at han følte han kunne være ærlig med meg og si at de hadde tatt kaffe. Men inni meg var jeg skikkelig såret for at han skjulte noe og jeg spurte "visste hun at du kom idag?" Han sa nei ikke idag. Hun visste jeg kom en annen dag men da var hun ikke på jobb men idag hadde hun ikke anelse. Så hun visste ikke at du kom, spurte jeg. Og han stirret i øynene mine og sa nei. Senere kom det frem at hun visste det og at han selv hadde sagt det til henne kvelden før. Jeg konfronterte han med det og han løy fortsatt og nektet. Til han helt til slutt beklagde seg og innrømmet det.
Han sa at han var redd for reaksjonen min og ikke ville at jeg skulle bli såret. Og da ville han heller la være å fortelle det.
Vi snakket om det og kom igjen frem til at vi må være ærlige uansett reaksjon og at det var bedre å bli såret for noe slikt enn såret for at han er uærlig. Og jeg sa at reaksjonen min var på løgnene ikke på at han treffer andre jenter. Så skulle vi prøve å begynne på nytt igjen.

Men nå føler jeg at jeg ikke kan stole på ham lenger. Hittil har han aldri sett meg inn i øynene og løyet. Det får meg til å tenke at hvis han løy om dette, hva mer har han løyet om. Jeg føler meg såret og det er veldig vondt å gå rundt å ikke kunne stole på ham. spesielt når vi har et avstands forhold.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.
Kan du vær så snill å gi meg tips?

Vi er et ektepar som sliter for tiden. Vi har vært gift i over 8 år. Giftet oss etter et par måneder, jeg er utenlandsk. Vi har ei datter sammen. Jeg har hatt flere forhold bak meg, han hadde ett. Vi flyttet sammen veldig kjapt, og vi har hatt masse bra sammen, og samtidig noen mørke stunder også.

Ting gikk opp og ned, og vi holdte ut tross alt, vi var glad i hverandre, elsket hverandre. Han jobbet, jeg studerte. Han var stille, innestengt, mens jeg er den som prater og prater. Ting tobbet seg i fjor når jeg ble kjent med en gift mann på et utested, og han har gitt meg masse oppmerksomhet. I fjor sommeren jeg og mannen følte vi holder ikke ute lenger sammen, så bestemte vi oss å skilles. Par dager senere fikk vi tonen igjen ved å snakke sammen. Kun ved å snakke. Og fortelle hverandre at vi var begge såret. Han ville så gjerne ta meg på telttur, 2 uker, i Sverige, men jeg ville ikke. Men dro til Oslo sammen, men barn. Tok ikke lang tid før vi gjorde samme feil igjen.

Nå står vi her, etter 4 måneder, og han sier han vil skilles. Han vil ikke prøve noe nå lenger. Og han lurte seg når han trodde han elsket meg. Jeg er skikkelig lei meg, skjønte at det siste ett og halv året han har prøvd og prøvd og jeg ville ingenting. Vi bor sammen ennå,han vil ikke flytte ut ennå, sover i samme seng, men han er iskald mot meg. Gjør husarbeid, fantastisk pappa og omtenksom, men han er tom i blikket sitt.

På tirsdagen skal vi til parterapi. På onsdagen skal han reise på jobb igjen, og er vekke 4 uker. Jeg er ikke desperat. Men skulle ønsket å få en sjanse til å rose ham, å støtte ham, å vise ham at jeg ser hvem han er, hva hans interesser er. Han sier det er kun hans skyld at han føler sånn, og at han prøvd. Men jeg innså at det var meg som ikke tok imot det han ville gi.

Hverdagene er tunge. Det var en slags trøst når jeg skjønte at han elsket meg en gang, men jeg er så selvopptatt at jeg klarte ikke se hvor langt har jeg strekket grensene. Jeg orker ikke å snakke mer med han om mine følelser, føler det ikke hjelper.
Tror du at parterapi kan gjøre noe med oss?

Hei.
Meg og kjæresten har vært sammen i 1 år og 9 måneder. I det siste har han vært veldig deprimert og ustabil, han har sluttet å trene noe som han gjorde hele tiden før, han holder på å pusse opp leilighet og, jeg selv har ikke noe jobb for tiden og har ringt han mye i det siste. noe jeg vet jeg har gjot, kan dette ha noe med at han har mistet følelser for meg? I tilegg så sier han at vi ikke har de samme interressene,jeg vet at han har følelser for meg, men har ikke sankket med han face to face enda, men vet ikke hva jeg skal si? Jeg elsker han så utrolig mye og vill absolutt ikke miste han :(
håper på svar ;)

Når skal det bli vanlig at folk forstår at vi ALLE kanskje har det bedre hvis vi får dele kjærligheten vår rundt med alle vi kjenner? På ulike nivåer og av ulike måter å vise den på, være seg ren sex eller samtaler...
Hvilket forhold en har til folk rundt seg er jo alltid ulikt, jeg lurer på hvordan en kommuniserer at en hver lever best i ekteskapet sitt, hvis en vil beholde det fordi det er NOE der, men ikke alle behov blir tilfredsstilt hos ektefellen. Det er jo ikke automatisk lykke ALLTID og i ALLE områder, i et ekteskap, sjøl om det er det i starten, ting endrer seg og vi forandrer hva vi har behov for.
Synes parterapeutene det er "tillatt" å gå utenfor rammen i dagens ekteskapsnormer snart, og å "tillate" gifte mennesker å være intim med andre enn ektefellen fordi det rett og slett er nødvendig for livslykken?

Hvor mye forteller en til ektefellen sin? Forteller alle alt, eller er det mange som holder igjen ting til siste slutt, idag- som jeg tror folk gjorde mer av før? Skjulte følelser f.eks. Hvor mye sier folk til den de er gift med, når den andre ikke forstår, eller spør...Anyone?

Hei, jeg har lett og lett på nettet , men finner ingen sider som tar opp dette temaet.

Jeg er separert fra min mann som jeg har bodd sammen med i noen år, men vi var gift kun de siste to årene.
Pga hans kultur, samt at han har en spilleavhengighet og at situasjonen hjemme pga avhengigheten har vært uholdbar, valgte jeg å søke separasjon for kort tid siden.

Han ønsket ikke det, men jeg følte meg mer og mer som moren hans,da han ikke klarte å ordne opp noe selv og alltid måtte ha meg til å ringe , kontakte offentlige kontorer, styre økonomien os.v. for han.
Han fikk familiegjenforening med sine to barn like etter at vi giftet oss. Disse hadde han ikke bodd sammen med på mange år, så det ble endel problemer og det ene barnet endte like etter i barnevernets omsorg pga utagering og ulike psykiske problemer som gjorde det umulig for han og oss å bo sammen.

Mannen min har hatt spilleproblemer før han traff meg, men sa ingenting om dette før etter at vi giftet oss. Jeg anser meg selv som ganske ressurssterk og en som 'tar tak i ting'.

Poenget er at selv om vi er enige om at vi ikke kan bo sammen, så er vi fremdeles glade i hverandre. Han er nå til behandling for avhengigheten og det går veldig bra.

Jeg vet at pga kulturforskjeller og enten mangel på vilje eller mangel på refleksjon, så klarer han ikke å se min side av mange ulike ting. Og han klarer ikke å styre økonomi.

Men jeg tenker at vi kunne fortsatt være kjærester, reise på turer sammen og gjort morsomme og hyggelige ting sammen. Bare ikke dele det daglige. Jeg trives jo godt som aleneboer og tenker ikke på at jeg ønsker å bo sammen med noen mer.(jeg har endel dårlige erfaringer fra tidligere også)Han ønsker heller ikke å bo sammen med noen mer.
Hva tenker du/dere om det? At man er separert, men etterhvert går tilbake til å være kjærester istedet?
Er det unormalt å ønske dette?

Hei!

Jeg og kjæresten min har vært sammen no i et halvt år. Forholdet begynte svært godt med god kjemi, humor, forelskelse og alle dei gode tingene. Så skjedde da at ho ble gravid. Dette ble jeg fortalt rett etter at hun fortalte meg at seperasjonspapirenehennes ikke var i orden likevel, og at hun fremdeles var gift (teknisk sett). Jeg tenkte jo ikke så mye over da at papirene ikke var i orden likevel, men tenkte at det kunne ordnest fra hennes side.

Tiden gikk og jeg begynte å glede meg til å bli far. Det skulle faktisk bli tvillinger, og det gjorde det ekstra spennende. Jeg hadde ennå ikke vært med på ultralyd eller sett noe som helst bevis for dette, men hun oppdaterte meg stadig vekk om hvordan utviklingen var. Forklaringene var veldig detaljerte og jeg hadde i grunn ingen tvil om at det var noe i gjerdet. Jeg fortelte nyheten til foreldre, venner og kollegaer, og hun spilte med. Jeg følte at farsinstinktet kom tydelig fram, med påfølgende omsorgfølese for mor og barn.

For å gjøre en lang historie kort, så var hele graviditeten hennes en løgn. Hun sa først at hun hadde mistet barna ved spontanabort, men siden hun ikke kunne referere til noen lege, og jeg selv tok kontakt med sykehuset hun skulle ha gått på og fann ut at hun andri hadde vært der, kom det tilslutt fram at hun hadde løyet om hele greia. Hun sa at hun hadde løyet om dette for at hun var redd for å miste meg den dagen hun sa at seperasjonen ikke var i orden. I tillegg har hun også løyet om mangen andre ting som egentlig er helt uvesentlig for meg og mine følelser for henne, men i realiteten har mine følelser blitt veldig forstyrret av dette. Løgnene om graviditeten holdt på i gode 2 måneder, og de andre løgnene helt fra starten. Hun sa også at hun følte seg gravid selv om graviditetstestene var negative. No seier hun at hun vil gjøre alt for å redde forholdet, og at det var hennes eks som hadde fått hun til å gegynne med løgner. Hun sier hun lyver i pressede situajoner, men nå vil hun altså gjøre alt sammen for å få orden på livet sitt, gå til psykolog og parterapi og alt som står hennes i makt.

Men, her sitter jeg igjen, etter å først ha gledet meg over å bli pappa til to, også få slengt i trynet at det hele er en løgn. Følelsene mine er også veldig ambivalente, der jeg i ene øyeblikket er positiv for at dette vil gå bra (for jeg liker veldig godt jenta siden hun har så veldig mange positive sider som jeg liker), for så i det andre øyeblikket tenker at jeg må kunne stole på en kjæreste, at jeg har blitt utrolig såret og fortjener noe bedre, og at jeg har tenkt litt på tanken om hvordan jeg kommer til å reagere dersom hun faktisk skulle bli gravid engang. Vil jeg bli like glad da? Føler også litt at hun har løyet for å kontrollere meg og har spilt endel på følelsene mine. I tillegg har vi begynt å krangle masse, og jeg har heller aldri blitt så sint ved krangler. Familien min har også begynt å tvile på hun.

Så jeg ber vel egentlig om et råd og to fra Dere. Føler egentleg at jeg har lyst å få en pause, kanskje treffe andre og komme meg vekk fra denne tåkeheimen av følelser og tvil, men så tenker jeg på at jeg da vil kanskje miste henne for alltid, noe som ville vært synd siden kjemi og andre forventninger jeg hadde til en kjæreste er der. Men så er som sagt tilliten forsvunnet endel. I tillegg vet jeg ikke hvor sundt et forhold er når jeg hele tiden må be hun om beviser of bekreftelser for ting som hun gjør som jeg tviler på. Føler at det blir litt kontrollerende, og faktisk slitsomt.

Hei!
Jeg sliter med å bli sjalu uten å egentlig ville det. Hun er veldig utadvent og sosial og jeg føler at hun gir alt for mye av seg selv i møte med enkelte andre menn. Det er vel noe med at hun er utadvent og jeg innovervent ? Hun sier at hun ikke vil la min reaksjon få begrense henne og det ønsker jeg heller ikke å gjøre. Jeg sliter med dette og trenger råd, jeg blir såret og lukker meg det er svært vondt. Jeg ber om gode råd for å klare å takle slike situasjoner.

Jeg skjønner ikke hva som er galt. Ettter mye vanskeligheter med å bli gravide, har vi nå to skjønne barn. Jeg har en fantastisk mann og burde være kjempe lykkelig og takknemlig nå.
Skjønner ikke hvorfor jeg har tanker og tvil om forholdet vårt. Det meste stemmer både intimitet, kommunikasjon og interesser. Skjønner derfor ikke de negative tankene mine
og tvilen. Disse tankene gjør meg deperimert. hva er årsaken tror dere?
Må legge til at jeg har hatt mye problemer med tvangstanker, og redsel for ting som kan skje fram i tid. Kanskje dette kun er et personlig problem som jeg relaterer til forholdet?

Vi har hatt et intenst forhold siden vi startet, med mye krangling og jeg hra gjort det slutt når jeg ikke har holdt ut lenger. Føler at han ikke forstår meg. Han snakker lite om seg og sine opplevelser rundt dette, men om oss og våre problemer. Jeg prøver å fortelle hvordan jeg har det og hva jeg strever med, men ikke han.

Hvordan finner jeg lysten til å finne tilbake til mannen jeg har vært gift med i 15 år og har to små barn med. Fornuften forteller meg hva som er riktig og best men det er som om jeg ikke får følelsene med, at jeg ikke vil det som er rett. Jeg lengter meg langt bort, men blir i forholdet uten å slippe mannen min innpå meg. Jeg har ingen tro på at det skal bli annerledes. Har på en måte allerede fordømt forholdet. Familieterapi har ikke hjulpet på mine holdninger selv om det har hjulpet oss til å snakke om ting i trygge omgivelser. Det jeg ser er at vi begge må jobbe hardt for å forandre oss for å kunne være det den andre trenger - dette blir vi helt utslitt av, og det får oss til å glemme oss selv eller gjøre oss til en annen enn den vi egentlig er.

Hvordan skal jeg redde vårt familieforhold?! vi har opplevde masse negtift de siste tiden ,har flytte 3 gang inn og ut ... vi har et nydelig barne sammen . vi elsker hverandre... eg øsker at vi skal vare som familien dame syns det er vanskelig hu må tenker mer... sammetiden som hu sier at hu øsker det ...

Hei.Typen min og jeg krangler nesten aldri, men når vi gjør det blir vi så sinte begge to, sånn at vi skriker til hverandre, hva kan vi gjøre for å kunne prate normalt til hverandere... ellers er vi forelsket og har det bra sammen. Nå skal det sies at vi blir venner igjen ganske fort. men vi har da blitt lei oss og skjønner ikke hvorfor vi blir så sinte på hverandre, vi krangler bare om bagateller. Håper på et svar

Når vi ikke har noen konkret problemstilling?

Jeg blir alltid så redd etter vi har hatt en diskusjon/krangel, eller de gangene han bare ikke er i godt humør.
Han er ikke glad i krangler,jeg er vel mer en "diskusjons-type".
Iallefall.. sitter igjen med så vonde følelser etterpå, blir en ond sirkel og jeg må stadig søke bekreftelse på at alt er ok. Han blir sliten av det. Jeg føler på en måte at hver gang jeg oppfører meg dumt, eller vi ikke har det helt topp,så er det minus til meg... og sjangsene er større for at han skal gå lei meg og forholdet.
Jeg ser jo at det er noe tvangsmessig over det, at jeg må forsikre meg om at alt er bra etterpå -og når han blir sliten eller er irritert og knapp blir jeg enda mer redd.
Ble rotete, men jeg lurer på: hvordan kan jeg greie å slappe av i forholdet selv om vi har perioder som ikke er så gode? Jeg stoler på han, og jeg vet jo egentlig at han vil dette forholdet. Men i hodet mitt blir jeg så usikker når det har vært krangeler e.l. og finner mange grunner til at dette ikke kommer til å gå - at han snart ikke vil dette mer.
Og jeg føler jeg bruker altfor mye tid på å "tolke" han, og når han f.eks ikke gir meg nok oppmerksomhet, eller han er litt "off" får jeg katastrofe-tanker med en gang.
Jeg er redd for å miste han, men jeg lurer også på om dette grenser til helt feil tankemønster fra min side?

Vi har vært sammen i to år.

Jeg og min mann har vært gift i 7 år. Vi har 2 barn, 5 og 10 år. Det er en del ting jeg synes er vanskelig. Jeg elsker min mann, og det siste i verden jeg vil er at vi skal gå fra hverandre. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger, begynner å innse at vi trenger hjelp.

Når vi krangler, prøver jeg å løse problemet med å snakke om det etterpå, få ting ut av verden. Problemet er at dette er ikke min mann interessert i. Han mener som regel at det er jeg som er problemet, og det ender som regel med at jeg må beklage et eller annet for å få satt en strek og komme videre. Når jeg prøver å snakke til han og fortelle hva jeg opplever som problematisk, kan han prestere å bli sittende foran pc'en, og (som jeg opplever det) svare usaklig og gjenta hvor "idiot" jeg er som har gjort sånn og sånn. Han er veldig sta, og har vondt for å innrømme feil.

Dette sliter veldig på mitt forhold til han, fordi jeg så ofte må "svelge kameler" for å få en slutt på kranglingen. Det har derfor over tid bygd seg opp mer og mer irritasjon og frustrasjon, og jeg kommer med små irritasjonsutbrudd over ting som kan oppleves som småting. Så blir han irritert, og så har vi det gående. Jeg har ofte lyst til å klemme han eller fortelle han noe fint fordi jeg elsker han, men all min innebygde irritasjon og frustrasjon gjør at jeg som regel lar være. Jeg ville på en måte følt at jeg belønnet han når jeg egentlig er kjempeirritert fordi han f.eks. har sittet 3 timer foran pc'en mens jeg har ryddet og prøvd å tilfredsstille barna.

Jeg er ikke feilfri, og gjør/sier ofte dumme ting, ofte fordi jeg er irritert og frustrert. Jeg føler ikke at jeg når inn, nå vet jeg rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. I går var det en episode hvor han ble sint og kjeftet, og jeg opplevde dette som uberettiget og ble såret og lei meg. I frustrasjon og sinne forlater jeg huset og går til en venninne, uten å gi beskjed (dumt gjort). Han reagerer med å gå over til naboen, og lar vår 10 år gamle sønn sitte alene i huset. Kl 24 kommer han hjem og legger seg, sønnen vår sitter fremdeles oppe alene. Jeg prøver å sette meg ned i dag og få en samtale om alt som skjedde i går, men det blir gjentatt gang på gang hvor idiot jeg er som stakk av.

Ja, det var dumt gjort, men det er så mye annet her som jeg ikke kommer noen vei med! Vet ikke hva jeg skal gjøre nå, av og til tenker jeg at om en tredje person hadde vært"flue på veggen" og gitt oss begge tilbakemeldinger på vår atferd, så kanskje han også hadde innsett at han må forandre på en del ting. Jeg er veldig mottakelig for kritikk, men forventer saklighet og ikke "drittslenging". Mye dette her, og komplisert.

Har søkt på familieterapi lokalt, men fikk ingen treff. Blir veldig takknemlig for noen tips fra dere:) Hilsen en frustrert frue.

Hei.Typen min og jeg krangler nesten aldri, men når vi gjør det blir vi så sinte begge to, sånn at vi skriker til hverandre, hva kan vi gjøre for å kunne prate normalt til hverandere... ellers er vi forelsket og har det bra sammen. Nå skal det sies at vi blir venner igjen ganske fort. men vi har da blitt lei oss og skjønner ikke hvorfor vi blir så sinte på hverandre, vi krangler bare om bagateller. Håper på et svar

Har avvist mor fra tidlig tenår, deretter avvist kjærester, takler ikke når ting blir for intimet, alt fra stryke over hånda, ktaftig kyss og sex, avviser raskt, blir sint, lei meg, kan slå, gråte. HVORFOR?

Hei!
Jeg er 28 år, har vært sammen med forloveden i 5 år.
Det har vært en del problemer opp igjennom årene ( gikk fint det første året), med at han ikke klarer ste-pappa rollen for dattra mi (på nå 8 år) Det er ikke det at de krangler, eller noe sånt, det er bare at han klarer ikke stille opp sånn som han kanskje burde? Når jeg skal jobbe sent, er det vanskelig for han å være hjemme og passe henne o.l...
Eller bare det og ta henne med på ting alene, uten meg...
Han har selv en datter ( på nå 13 ) og han er en kjempeflink pappa, noe jeg la merke til med en gang vi ble sammen :)
Dette problemet har vært til stor påkjenning for meg også, da jeg på en måte har forventet litt at han kan stille opp, så jeg kan jobbe hvertfall... Men, jeg har på en måte "levd meg gjennom det"
Dattra mi tror jeg ikke merker noe i den grunn, for hun vet ikke bedre.
Og jeg er heldigvis heldig som har folk som stiller opp når jeg trenger det.
VI kan også finne på ting sammen med barna, kino, svømmehall og sånne ting.. men da er det liksom han og dattra, meg og dattra... hvis du skjønner...selv om vi er "sammen" alle 4.
Skal jo ikke være slik?
Jeg har ikke problemer med hans datter, men når han skal bort, f.eks trening o.l så setter han henne automatisk til sine foreldre...enda jeg sier hun bare kan være her.

Vi har barna 50/50, så annenhver uke er vi faktisk barnefri.( det er en ordning jeg og faren til barnet mitt nettopp har begynt med, mens forloveden min alltid har hatt slik ordning med sin datter )

DETTE er vel hovedproblemet!
Men, nå har vi plagdes med dette i mange år.. Han har hele tiden sagt at han skal prøve, skal prøve, skal prøve ( selv om jeg ikke har sett at han faktisk har prøvd)Og dermed har jeg forventet en forandring...Men, nå har jeg sagt til han at greit, jeg skal ikke forvente det mer, fordi jeg ser virkelig hvor vanskelig det er. Jeg vil heller leve slik, enn uten han. Men da sier han at sånn skal det ikke være.
Jeg har spurt han litt, og han sier det ikke er pga forskjellsbehandling ovenfor sin egen datter...
Og jeg syns det er litt rart, for han er jo så flink med andre unger også... alle elsker jo han!!

Nå har det gått så langt at han har vært borte i over en mnd..
Og på denne måneden har jeg vært veldig ustabil, redd og engstelig, fordi jeg har ikke visst hva som kommer til og skje... og midt oppi alt dette har vi kranglet mye... Jeg føler jeg kanskje har masa litt...egentlig...og for noen dager siden sa han at det beste var at det var slutt... hvertfall akkurat nå, så får vi se hva som skjer sier han...
Slutt?? Etter 5 år!!? Jeg forstår det ikke!
Han har heletiden sagt at han VET hva han føler for meg, han ELSKER meg, og har det fint med "oss to" MEN, han synes det blir for vanskelig at vi skal leve sammen når samvittigheten hans gnager han sånn i forhold til dattra mi..
Og det virker som vi har gjort 1 problem til 100...:(
Men, JEG vil ikke ha noe bedre.
Hva kan han/vi gjøre???

Nå sitter jeg med nerver til 1000, vondt langt inni hjerterota ( og ja, kan vel si jeg synes litt synd på meg selv for tiden )
Han sier det ikke er lett for han heller, men han må bare få "rydda opp" i hodet sitt, han vet ikke opp ned på seg selv lenger...
Men han har ikke henta tinga sine, ( han sover hos foreldra sine ) Han klarer heller ikke ta av seg ringen sier han...
Og her om dagen kom han en tur, og da kyssa han meg, og vi hadde til og med sex. Men, han var fast bestemt på at oppe i hodet hannes må det være slutt akkurat nå.
Hva skal dette bety?

Vi snakker sammen hver dag, men han virker helt ok liksom.. det irriterer meg litt, fordi jeg er livredd for at han aldri skal komme tilbake.
Virker som han er veldig ærlig da, det har han vært fra dag en, han sier også unnskyld, og at han ikke mener noe vondt med det.
Jeg prøver og gjøre ALT for å få han tilbake, om jeg så skal bruke mine siste krefter på det...men han sier bare at det er ingenting jeg kan gjøre, dette må han finne utav selv.
Her om dagen sa han faktisk: " i hodet mitt, må det være slutt akkurat nå, men egentlig er du jo min, og jeg håper jo det ordner seg igjen, men kan ikke love det"

Jeg blir gal!
Har spurt om vi skal dra i parterapi, men han vil ikke.
Og han har vært i 1 møte ( for et års tid siden ) med en familieterapaut, men hun sa bare at vi måtte flytte fra hverandre og starte på nytt....og siden har han ikke vært der.
Men jeg synes ikke og flytte fra hverandre er det beste, etter så mange år? spesielt ikke med barn i bildet?

Han dro til legen her om dagen og ville ha psykolog, men legen mente han ikke var syk nok til det, og ba han dra til familievernkontoret nok en gang... Om han gjør det vet jeg ikke, har ikke blitt mer snakk om det, men jeg vil ikke mase heller..

Fortalte det til dattra mi her om dagen, at vi kanskje ikke er kjærester mer, for hun har merka at han har vært borte så lenge.
Og hun brast sammen i gråt, trodde ikke hun skulle ta det så tungt!
Han betyr tydeligvis MYE for henne, mer enn hva vi tror, men det er kanskje ikke så rart siden han har vært i livet hennes siden hun var 3 år.

Dette ble et langt brev, men kan du gi MEG tips til hvordan jeg skal takle dette på best mulig måte? Hva skal jeg gjøre, og ikke gjøre i forhold til han?
Hva kan HAN gjøre?
Eller hva kan VI gjøre?

Føler at problemet startet med at han ikke klarer ste-pappa-rollen, men nå er nesten ALT et problem.
Jeg skulle ønsket jeg kunne klatra inn i hjernen hannes, hadde jeg bare forstått, så hadde jeg kanskje takla det bedre også.

Hilsen frustrert

Min samboer og jeg har vært sammen i over 5 år. Vi har hatt mange problemer. Han har hatt vanskeligheter med å kommunisere med meg. Han har vært usikker på forholdet vårt en stund. Han sa at han skulle på ferie til familien sin en tur, for så å komme tilbake og forsøke forholdet på nytt. Da han dro, kunne han plutselig ikke ha kontakt med meg mere og har skrevet e-post om at han ønsker at det er slutt og at jeg skal gi slipp på han. Han skrev at han ønsker å selge vår felles leilighet fort. Før han dro, behandlet han meg som om alt var veldig bra mellom oss. Han har også sagt at han aldri har elsket noen så høyt som han har elsket meg. Hvordan skal jeg få han til å prate med meg? Hvordan kan jeg vinne hjertet hans tilbake? Jeg vet at han fortsatt er glad i meg. Jeg elsker han og vil ikke miste han.
Han har dratt en gang tidligere på samme vis, plutselig ikke ønsket noe kontakt. Men han kom tilbake og ønsket å forsøke forholdet på nytt. Jeg følte ikke da at han gjorde et godt nok forsøk.

Hei.
Meg og kjæresten har vært sammen i 1 år og 9 måneder. I det siste har han vært veldig deprimert og ustabil, han har sluttet å trene noe som han gjorde hele tiden før, han holder på å pusse opp leilighet og, jeg selv har ikke noe jobb for tiden og har ringt han mye i det siste. noe jeg vet jeg har gjot, kan dette ha noe med at han har mistet følelser for meg? I tilegg så sier han at vi ikke har de samme interressene,jeg vet at han har følelser for meg, men har ikke sankket med han face to face enda, men vet ikke hva jeg skal si? Jeg elsker han så utrolig mye og vill absolutt ikke miste han :(
håper på svar ;)

Vi har vært sammen i 19 år, gift i 9 av dem. Vi har tre barn sammen. Vi har vel egentlig aldri vært god på de dype samtalene. Når vi har tatt opp ting, har det ofte vært av bebreidende karakter. Jeg er ikke flink til å takle negativ kritikk, og har ofte reagert med å komme i forsvar og bli sint. Han reagerer mer med stillhet.
Det hører med til historien at jeg har vært sykmeldt de to siste årene pga kroppslige plager. Jeg har i ettertid skjønt at jeg har vært deprimert pga dette. Jeg har i denne tiden vært passiv, negativ, irritert og tiltaksløs.
Da han i februar fortalte meg at han ikke lenger hadde følelser for meg, var det et hardt slag, selv om mine følelser for han har dalt de siste årene. Men det våknet en kampånd i meg. Jeg begynte å ta tak i livet mitt,-jeg begynte å trene på treningssenter, begynte hos en flink fysioterapeut, slanket meg 15 kilo, fått i gang planer om omskolering. Jeg har et stort fokus på å være mer positiv, og har tillegg begynt hos psykiater for å få hjelp med tunge tanker og sinnemestring. Jeg føler jeg er på god vei til å endre mine holdninger (ikke personlighet) i forhold til mye.

Vi har vært på familievernkontoret, men jeg tror han på forhånd hadde bestemt seg for at det måtte bli brudd. Det hadde gått for lang tid, sier han. Han klarer ikke å finne motivasjonen til å finne tilbake kjærligheten for meg. Jeg har vært svært lei meg for at han ikke er villig til å prøve å redde forholdet, særlig med tanke på at vi har tre barn sammen. Han har vinglet fram og tilbake, han vet ikke helt hva han vil, tror jeg. Han sier han hadde ønsket at han hadde motivasjon nok til å prøve. Jeg har nå foreslått at han kan prøve å få hjelp til å finne denne motivasjonen ved å dra alene på samtale på familevernkontoret. Dette Har han nå tatt initiativ til og venter på time der.

Jeg føler at jeg har gjort alt som står i min makt for å redde forholdet. Så nå får det vel være opp til han. Vi er utrolig slitne begge to av mange tanker, følelser og søvnløse netter. Tror du det kan være et håp for at han skal finne motivasjonen til finne tilbake til meg? Jeg vet det ikke finnes noen fasitsvar, men...kanskje det er mulig å få noen refleksjoner og meninger fra dere?
Takknemlig for svar!

Jeg er gift med far til mine 2 barn. Han har en krevende jobb. Jeg er selvstendig næringsdrivende, der det i perioder er veldig hektisk, og i andre perioder rolig. Når mine barn er syke eller der er planleggingsdager i barnehagen, er det jeg som har tatt fri for å være hjemme. Min mann mener at siden jeg kan styre min egen dag, og siden jeg tjener mindre enn han, er det jeg som bør ta fri hver gang. Vi har en jente på 1,5 år og en gutt på 4, han har ennå aldri tatt fri fra jobben for å være hjemme med dem. Selv om han får betalt selv om han må være hjemme, og jeg ikke gjør det. Jeg vil jo for alt i verden prioritere mine barn når de er syke, men er det ikke feil fordeling at den ene skal være hjemme hver gang?

Jeg og min mann har vært gift i snart seks år, og vi har to barn (3 og 4,5år) sammen. Vi er i parterapi for andre gang nå, men fortsatt føles det som det er jeg som "drar lasset". Han har vondt for å innrømme at vi har et felles problem, og har mange ganger sagt han er med fordi jeg har problemer...at jeg gjerne leter etter feil og overdriver.
Jeg sliter veldig med å få til samtaler med han, som har noe personlig ved seg. Vår terapeut foreslo at vi skulle snakke konkret om våre ulikheter som personer, hva vi liker og hvordan vi vil være. Jeg prøvde ta dette opp med han, om han ville synes det kunne vært greit å snakke om. Svaret var vel noe sånt som et tja, og litt rynking på nesa.
Selv om jeg sliter med motivasjonen for å jobbe med dette etterhvert, bestemte jeg meg for å prøve igjen, og tok initiativ til en samtale om dette. Og etter en halvtime der jeg må dra ordene ut av han, spørre, og prøve forstå hvorfor han synes det er så vanskelig å snakke om, så orket jeg ikke mer og gav opp.Jeg sa helt klart at jeg vet det er tøft for han å snakke personlig, men at jeg håpet det kunne være verdt det, for han også. Han var enig i det. Og den ene tingen han hele veien har vært klar på, er at han vil være gift med meg. Men likevel..det føles som jeg torturerer han med denne typer samtaler, og det blir bare så ubehagelig for oss begge. Jeg får lyst å skrike til han, riste han....så sterkt blir behovet for kontakt. Men han sitter bare der.
Hva gjør jeg når jeg har vridd hjernen om og om igjen, men fortsatt ikke klarer snakke med han på en måte som kan hjelpe han til å åpne litt opp?
Og hva gjør jeg når han ikke tør/ikke vil/ikke orker (jeg vet ikke hva som er rett) ta initiativ til ting vi kan gjøre sammen?
På meg virker det som han er helt fornøyd, så lenge jeg ikke tar opp noen problemer. Da kunne vi levd sammen som elskere og foreldre, med minst mulig kommunikasjon utover det.
Jeg merker at det begynner å skrante på både kjærlighet og respekt fra min side, jeg føler meg helt tom.

Hvordan kan jeg gjøre noe konstruktivt her?

Min samboer og meg gikk nettopp fra hverandre, ikke fordi vi hadde mistet følelser får hverandre men fordi han er en veldig sjalu person. Jeg for eks ikke lov å gå ut med mine venniner, enkelte venniner får jeg ikke snakke med. pluss mye mer. han vil prøve å forandre seg, får han sier han får vondt inni seg når jeg eks går ut med venniner. kan du gi noen tips eller noen metoder som kan hjelpe han. Vi vil så gjerne finne tilbake til hverandre.

Hei.
Jeg og samboeren min har vært sammen i snart 5år. Ifra starten og helt fram til i fjor kan man si så er det han som har vært mer forelsket i meg enn det jeg har vært i han, men har vært med han pga jeg liker han godt er bettat av og kan ikke tenke meg noen andre å tilbringe livet med enn han og dette har jeg fortalt han ufattelig mange ganger. Men det som er at jeg har alltid hatt problemer med å stole på han av en eller annen grunn, selv om han viser meg mye kjærlighet og er veldig rommantisk og verte meg opp og vil gi meg det beste.. Men allikevel, han er sjalu og anklager meg ofte hvis en gutt gir meg oppmersomhet eller treffer en eks så blir det krangling pga han tror jeg vil ha den personen osv..
Men feb.09 var vi på vorspiel hos bror min, etter en stund sitter vi ved side av hverandre og hører han får sms, han forsatte å snakke, men jeg sa til han at han fikk sms, dette nektet han på men jeg ga meg ikke og ba han se på mobilen sin, han tok det fram og trykket veldig fort gjennom og skulle vise meg en sang han ville jeg skulle høre, men ba han å gå inn på innboksen noe han gjorde til slutt og der stod det lise som hadde sendt han sms og det lød sånn: natti "kjære, lov u smask" dette reagerte jeg sterk på og lurte på hva dette var, han sa at det var bare ei fra jobben som tøyset bare og ikke noe å bry seg om...
Men dette klarte jeg ikke å svelge og ble en del styr ang dette noen dager etterpå, jeg fikk snakke med Lise som ville fortelle at det var ikke noe i det sms og at hun beklaget men trodde ikke jeg skulle bli sjalu, hun er forlovet og har det veldig bra med han og ønsket ikke å ødelegge forholdet våres, etter en del fram og tilbake fant jeg ut at det hadde foregått en stund der hun sendte han uppasende sms, han fortalte at han hadde gitt beskjed til henne at hun måtte gi seg men hun hørte ikke siden hun har et åpen forhold med sin kjæreste..
Etter dette fikk jeg mer følelse at jeg ikke kunne stole på han og masset en del ift Lise.. Og han etter mye mas i fra min side ble han mer mer lei og gjemte mobilen og tok den med seg uansett hvor han gikk hen, bare han skulle på kjøkkenet og finne seg noe tok han den med seg og la det aldri fra seg og jeg begynte å lure ennå mer og spurte han hva han skjulte siden han gjemmer mobilen tom om natten... Han var bare lei meg og masset mitt..
Så ble ting ikke bedre, han gikk ut og kom seint hjem uten at han fortelle hvor han gikk hen eller med hvem han vær med, etter mye fram og tilbake ble vi enig at hvis vi skulle få det bedre var det gjerne lurt å bor fra hverandre noen dager for å se og gjerne for å styrke forholdet, og så innså jeg at jeg hadde gått for langt og brukte mye energi ift det som skjedde og dette fortalte jeg til han og ville jobbe med og være flinkere å vise han jeg at jeg elsket han osv. Så jeg flytter ut til søsteren min og i mellom tiden har han fortalt han meg at han elske meg høyt og jeg er den beste som har hendt han osv.. Sammen dagen jeg flytte ut, seg jeg han melder seg på en date nettside og lager profill uten bilde så klart, og der skriver han ønsker flørt som kan utvikle seg med kvinner fra 16-40år.. Søstre min lager seg en profill på samme nettsider og ser at han er pålogget et par ganger.. I mellomtiden tar vi ikke kontakt med hverandre før slutten av uken der jeg skulle bare kjøre innom for å hente noe hjemma, men så han var hjemme så kjørte jeg ut igjen, han ringer meg og lurte på hvorfor jeg kjørte ut igjen, etter mye fram og tilbake så forteller jeg han at jeg vet om date siden han har meldt seg på... Dette nektet han på og viste ikke hva jeg snakket om, sa til han at det var lite vits å lyve nå når jeg har bevis og vet hva han kaller seg og sa ordrett hva det som stod på proffilen hans.. Det ble med det.. Samme dagen så sletter han proffilen sin.. På søndag ønsket han at jeg skulle komma hjem for å snakke. Gjorde det og vi hadde en fantastisk og lang samtale da han innrømmet dette osv men var kun for nysgjerrighet ikke noe annet.. han foreslo selv at vi kunne gå på parterapi sammen hvis jeg kunne gi han en sjans og sa han skulle hørt på meg før når jeg hadde foreslått dette før.. Jeg gikk igjen tross han ikke ville det men det måtte jeg og ble boende hos min søster ei uke til..
Nå eg jeg hjemme igjen for han mente at vi ikke kunne jobbe sammen med forholdet hvis vi var i fra hverandre og så savnet vi hverandre at jeg gjorde det.. Men det som jeg reagerer på at han fremdeles gjemmer mobilen sin og når jeg konfrontere han med dette får jeg beskjed at det er prinsipp sak, for det om vi skal prøve igjen så trenger han ikke bli overvåket og dessuten så har jeg ikke noe med hans mobil å gjøre.. Men jeg prøver å få han til å forstå at hvis jeg skal klare å ha tillit til han så bør han være mer åpen om sin mobil for det har jeg dårlig erfaring med..
Hva kan dere råde meg? :)

Hei!

Jeg og kjæresten min har vært sammen no i et halvt år. Forholdet begynte svært godt med god kjemi, humor, forelskelse og alle dei gode tingene. Så skjedde da at ho ble gravid. Dette ble jeg fortalt rett etter at hun fortalte meg at seperasjonspapirenehennes ikke var i orden likevel, og at hun fremdeles var gift (teknisk sett). Jeg tenkte jo ikke så mye over da at papirene ikke var i orden likevel, men tenkte at det kunne ordnest fra hennes side.

Tiden gikk og jeg begynte å glede meg til å bli far. Det skulle faktisk bli tvillinger, og det gjorde det ekstra spennende. Jeg hadde ennå ikke vært med på ultralyd eller sett noe som helst bevis for dette, men hun oppdaterte meg stadig vekk om hvordan utviklingen var. Forklaringene var veldig detaljerte og jeg hadde i grunn ingen tvil om at det var noe i gjerdet. Jeg fortelte nyheten til foreldre, venner og kollegaer, og hun spilte med. Jeg følte at farsinstinktet kom tydelig fram, med påfølgende omsorgfølese for mor og barn.

For å gjøre en lang historie kort, så var hele graviditeten hennes en løgn. Hun sa først at hun hadde mistet barna ved spontanabort, men siden hun ikke kunne referere til noen lege, og jeg selv tok kontakt med sykehuset hun skulle ha gått på og fann ut at hun andri hadde vært der, kom det tilslutt fram at hun hadde løyet om hele greia. Hun sa at hun hadde løyet om dette for at hun var redd for å miste meg den dagen hun sa at seperasjonen ikke var i orden. I tillegg har hun også løyet om mangen andre ting som egentlig er helt uvesentlig for meg og mine følelser for henne, men i realiteten har mine følelser blitt veldig forstyrret av dette. Løgnene om graviditeten holdt på i gode 2 måneder, og de andre løgnene helt fra starten. Hun sa også at hun følte seg gravid selv om graviditetstestene var negative. No seier hun at hun vil gjøre alt for å redde forholdet, og at det var hennes eks som hadde fått hun til å gegynne med løgner. Hun sier hun lyver i pressede situajoner, men nå vil hun altså gjøre alt sammen for å få orden på livet sitt, gå til psykolog og parterapi og alt som står hennes i makt.

Men, her sitter jeg igjen, etter å først ha gledet meg over å bli pappa til to, også få slengt i trynet at det hele er en løgn. Følelsene mine er også veldig ambivalente, der jeg i ene øyeblikket er positiv for at dette vil gå bra (for jeg liker veldig godt jenta siden hun har så veldig mange positive sider som jeg liker), for så i det andre øyeblikket tenker at jeg må kunne stole på en kjæreste, at jeg har blitt utrolig såret og fortjener noe bedre, og at jeg har tenkt litt på tanken om hvordan jeg kommer til å reagere dersom hun faktisk skulle bli gravid engang. Vil jeg bli like glad da? Føler også litt at hun har løyet for å kontrollere meg og har spilt endel på følelsene mine. I tillegg har vi begynt å krangle masse, og jeg har heller aldri blitt så sint ved krangler. Familien min har også begynt å tvile på hun.

Så jeg ber vel egentlig om et råd og to fra Dere. Føler egentleg at jeg har lyst å få en pause, kanskje treffe andre og komme meg vekk fra denne tåkeheimen av følelser og tvil, men så tenker jeg på at jeg da vil kanskje miste henne for alltid, noe som ville vært synd siden kjemi og andre forventninger jeg hadde til en kjæreste er der. Men så er som sagt tilliten forsvunnet endel. I tillegg vet jeg ikke hvor sundt et forhold er når jeg hele tiden må be hun om beviser of bekreftelser for ting som hun gjør som jeg tviler på. Føler at det blir litt kontrollerende, og faktisk slitsomt.

Hei!
Jeg sliter med å bli sjalu uten å egentlig ville det. Hun er veldig utadvent og sosial og jeg føler at hun gir alt for mye av seg selv i møte med enkelte andre menn. Det er vel noe med at hun er utadvent og jeg innovervent ? Hun sier at hun ikke vil la min reaksjon få begrense henne og det ønsker jeg heller ikke å gjøre. Jeg sliter med dette og trenger råd, jeg blir såret og lukker meg det er svært vondt. Jeg ber om gode råd for å klare å takle slike situasjoner.

Jeg blir alltid så redd etter vi har hatt en diskusjon/krangel, eller de gangene han bare ikke er i godt humør.
Han er ikke glad i krangler,jeg er vel mer en "diskusjons-type".
Iallefall.. sitter igjen med så vonde følelser etterpå, blir en ond sirkel og jeg må stadig søke bekreftelse på at alt er ok. Han blir sliten av det. Jeg føler på en måte at hver gang jeg oppfører meg dumt, eller vi ikke har det helt topp,så er det minus til meg... og sjangsene er større for at han skal gå lei meg og forholdet.
Jeg ser jo at det er noe tvangsmessig over det, at jeg må forsikre meg om at alt er bra etterpå -og når han blir sliten eller er irritert og knapp blir jeg enda mer redd.
Ble rotete, men jeg lurer på: hvordan kan jeg greie å slappe av i forholdet selv om vi har perioder som ikke er så gode? Jeg stoler på han, og jeg vet jo egentlig at han vil dette forholdet. Men i hodet mitt blir jeg så usikker når det har vært krangeler e.l. og finner mange grunner til at dette ikke kommer til å gå - at han snart ikke vil dette mer.
Og jeg føler jeg bruker altfor mye tid på å "tolke" han, og når han f.eks ikke gir meg nok oppmerksomhet, eller han er litt "off" får jeg katastrofe-tanker med en gang.
Jeg er redd for å miste han, men jeg lurer også på om dette grenser til helt feil tankemønster fra min side?

Vi har vært sammen i to år.

Vi er begge to totalt utslitt etter flere års krangling. Stort sett all krangling har dreid seg om mine mistanker om han er utro. Det eneste vi er enig om er at vi elsker hverandre. Alt dette har ødelagt familien vår totalt. Vi har holdt sammen i 15 år. For litt over et år siden fant jeg ut at han var utro. Han benektet fortsatt, men i løpet av det siste året har han innrømt flere korte eller lengre forhold, helt fra starten av.
Jeg har hele tiden bare hatt en magefølelse av at han har vært utro, og det var godt på en måte å få visshet. Vi har det siste året både, grått, kranglet og kjempet for forholdet og jeg vet at han angrer på det han har gjort. Helt til han kommer til et punkt når raseriet tar overhånd.
Det er i disse periodene jeg sliter og stiller spørsmål som hvorfor og hvordan kunne du gjøre dette mot meg. Han når til slutt et punkt hvor han stenger alt ute og jeg ser han blir en helt annen person. For en uke siden var han igjen utro på grunn av et voldsomt sinne mot meg, omstendighetene rundt siste utroskapen har fått både han og meg til å innse at han har fryktelig store problemer, han er nå utslitt.
Vi har snudd opp ned på alt det siste året for å prøve å redde forholdet, men nå greier jeg ikke å bo sammen med han lenger. Han har i alle år jobbet på sjøen, men for 7 måneder siden skaffet han meg jobb på samme båt og vi har hatt det helt fantastisk, jobbet godt i lag, lange perioder med fri, god økonomi, reist mye osv. I det hele tatt konsentrert oss helt og holdent om hverandre. Vi har to barn på 17 og 22 år. Den yngste er hans sønn fra et tidligere forhold, der mor døde i 2006. Gutten har bodd hos oss siden 2002 og jeg har fungert som mor for han. Vi har nå innsett at vi trenger profesjonell hjelp skal vi greie å komme videre om vi enten bor sammen eller hver for oss.
Det mest vanskelige for han er fortvilelsen han kjenner når han kommer til seg selv og ser ødeleggelsene han har gjort i sinne overfor meg. Han når et punkt der kritikken fra meg synes ham uberettiget, men det kan gå lenge mellom hver gang jeg kommer med kritikk, men av og til blir min fortvilelse for stor og jeg må bare få det ut. Må legge til at sexlivet fungerer godt, vi har hatt sex nesten hver dag det siste året, men kanskje det heller ikke er normalt? Føler at vi bruker sex for å klamre oss til hverandre i fortvilelse. Han sier nå at de fleste ganger han har vært utro er det i sinne overfor meg, vil straffe meg på en måte, men han blir så usigelig lei seg og fortvilet når han etterpå ser hva han har gjort, nesten i affekt. Jeg har flere ganger lurt på om han har psykopatiske trekk.
Nå i helga har han for første gang innsett at han trenger hjelp og tok skrittet og ringte Mental Helse. De ga ham flere råd, men det viktigste var å søke seg profesjonell hjelp fort. Han har et voldsomt sinne som er rettet mot meg og barna. Men har aldri vært voldelig. Utad er det ingen som kan tro det om han. Han er omgjengelig og trivelig, han er godt likt av alle. Han er heller ikke i jobbsammenheng mottagelig for kritikk, reagerer da også med sinne, men ikke så mye som her hjemme.
Vi er helt utkjørt og fortvilt hele familien og trenger hjelp, og da gjerne i form av et behandlingsopplegg kanskje i privat sammenheng. Dette kan ikke ordnes poliklinisk. Min sønn (fra et tidligere forhold)har nå gitt meg valget mellom han eller min mann. Han greier ikke å se på lenger hvor ødeleggende det er for meg. Jeg eier snart ikke krefter.
Har dere noen råd å gi oss på veien videre?

Hilsen fortvilt

Hvordan finner jeg lysten til å finne tilbake til mannen jeg har vært gift med i 15 år og har to små barn med. Fornuften forteller meg hva som er riktig og best men det er som om jeg ikke får følelsene med, at jeg ikke vil det som er rett. Jeg lengter meg langt bort, men blir i forholdet uten å slippe mannen min innpå meg. Jeg har ingen tro på at det skal bli annerledes. Har på en måte allerede fordømt forholdet. Familieterapi har ikke hjulpet på mine holdninger selv om det har hjulpet oss til å snakke om ting i trygge omgivelser. Det jeg ser er at vi begge må jobbe hardt for å forandre oss for å kunne være det den andre trenger - dette blir vi helt utslitt av, og det får oss til å glemme oss selv eller gjøre oss til en annen enn den vi egentlig er.

Jeg og min mann har vært gift i 7 år. Vi har 2 barn, 5 og 10 år. Det er en del ting jeg synes er vanskelig. Jeg elsker min mann, og det siste i verden jeg vil er at vi skal gå fra hverandre. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger, begynner å innse at vi trenger hjelp.

Når vi krangler, prøver jeg å løse problemet med å snakke om det etterpå, få ting ut av verden. Problemet er at dette er ikke min mann interessert i. Han mener som regel at det er jeg som er problemet, og det ender som regel med at jeg må beklage et eller annet for å få satt en strek og komme videre. Når jeg prøver å snakke til han og fortelle hva jeg opplever som problematisk, kan han prestere å bli sittende foran pc'en, og (som jeg opplever det) svare usaklig og gjenta hvor "idiot" jeg er som har gjort sånn og sånn. Han er veldig sta, og har vondt for å innrømme feil.

Dette sliter veldig på mitt forhold til han, fordi jeg så ofte må "svelge kameler" for å få en slutt på kranglingen. Det har derfor over tid bygd seg opp mer og mer irritasjon og frustrasjon, og jeg kommer med små irritasjonsutbrudd over ting som kan oppleves som småting. Så blir han irritert, og så har vi det gående. Jeg har ofte lyst til å klemme han eller fortelle han noe fint fordi jeg elsker han, men all min innebygde irritasjon og frustrasjon gjør at jeg som regel lar være. Jeg ville på en måte følt at jeg belønnet han når jeg egentlig er kjempeirritert fordi han f.eks. har sittet 3 timer foran pc'en mens jeg har ryddet og prøvd å tilfredsstille barna.

Jeg er ikke feilfri, og gjør/sier ofte dumme ting, ofte fordi jeg er irritert og frustrert. Jeg føler ikke at jeg når inn, nå vet jeg rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. I går var det en episode hvor han ble sint og kjeftet, og jeg opplevde dette som uberettiget og ble såret og lei meg. I frustrasjon og sinne forlater jeg huset og går til en venninne, uten å gi beskjed (dumt gjort). Han reagerer med å gå over til naboen, og lar vår 10 år gamle sønn sitte alene i huset. Kl 24 kommer han hjem og legger seg, sønnen vår sitter fremdeles oppe alene. Jeg prøver å sette meg ned i dag og få en samtale om alt som skjedde i går, men det blir gjentatt gang på gang hvor idiot jeg er som stakk av.

Ja, det var dumt gjort, men det er så mye annet her som jeg ikke kommer noen vei med! Vet ikke hva jeg skal gjøre nå, av og til tenker jeg at om en tredje person hadde vært"flue på veggen" og gitt oss begge tilbakemeldinger på vår atferd, så kanskje han også hadde innsett at han må forandre på en del ting. Jeg er veldig mottakelig for kritikk, men forventer saklighet og ikke "drittslenging". Mye dette her, og komplisert.

Har søkt på familieterapi lokalt, men fikk ingen treff. Blir veldig takknemlig for noen tips fra dere:) Hilsen en frustrert frue.

Vi er et ektepar som sliter for tiden. Vi har vært gift i over 8 år. Giftet oss etter et par måneder, jeg er utenlandsk. Vi har ei datter sammen. Jeg har hatt flere forhold bak meg, han hadde ett. Vi flyttet sammen veldig kjapt, og vi har hatt masse bra sammen, og samtidig noen mørke stunder også.

Ting gikk opp og ned, og vi holdte ut tross alt, vi var glad i hverandre, elsket hverandre. Han jobbet, jeg studerte. Han var stille, innestengt, mens jeg er den som prater og prater. Ting tobbet seg i fjor når jeg ble kjent med en gift mann på et utested, og han har gitt meg masse oppmerksomhet. I fjor sommeren jeg og mannen følte vi holder ikke ute lenger sammen, så bestemte vi oss å skilles. Par dager senere fikk vi tonen igjen ved å snakke sammen. Kun ved å snakke. Og fortelle hverandre at vi var begge såret. Han ville så gjerne ta meg på telttur, 2 uker, i Sverige, men jeg ville ikke. Men dro til Oslo sammen, men barn. Tok ikke lang tid før vi gjorde samme feil igjen.

Nå står vi her, etter 4 måneder, og han sier han vil skilles. Han vil ikke prøve noe nå lenger. Og han lurte seg når han trodde han elsket meg. Jeg er skikkelig lei meg, skjønte at det siste ett og halv året han har prøvd og prøvd og jeg ville ingenting. Vi bor sammen ennå,han vil ikke flytte ut ennå, sover i samme seng, men han er iskald mot meg. Gjør husarbeid, fantastisk pappa og omtenksom, men han er tom i blikket sitt.

På tirsdagen skal vi til parterapi. På onsdagen skal han reise på jobb igjen, og er vekke 4 uker. Jeg er ikke desperat. Men skulle ønsket å få en sjanse til å rose ham, å støtte ham, å vise ham at jeg ser hvem han er, hva hans interesser er. Han sier det er kun hans skyld at han føler sånn, og at han prøvd. Men jeg innså at det var meg som ikke tok imot det han ville gi.

Hverdagene er tunge. Det var en slags trøst når jeg skjønte at han elsket meg en gang, men jeg er så selvopptatt at jeg klarte ikke se hvor langt har jeg strekket grensene. Jeg orker ikke å snakke mer med han om mine følelser, føler det ikke hjelper.
Tror du at parterapi kan gjøre noe med oss?

Hei, jeg er en mann på 44 år, min samboer er 35 år, vi har bodd sammen i snart 13 år og har 2 nydelige jenter på 3 og 6 år. Vi har siden sistejenta kom til verden hatt problemer i forholdet. Min samboer har siden den gang følt seg utslitt både mentalt og fysisk, vi har hatt for lite og for dårlig kommunikasjon om hvordan følelser og tilstand har vært. Dette har blitt er mer og mer fraverænde fenomen. Hverdagen har styrt oss og intimfølelser har ikke vært dyrket og hun føler seg trøtt og sliten og det går ut over både meg og barna. I 2009 tok jeg intitivet til en terapautsamtale, hvor viktigeten av å finne tilbake til noe postivt fra tidligere i forholdet var hovedfokus. vi hadde 2 seanser, uten egentlig å konkludere noe, vi bestemte oss for å fortsette med forholdet. Nå i begynnelesen på 2011 vil hun ut av forholdet, det er dødt for hennes del, hun må ut av dette huset, føler seg total utslitt. Mener at ting har vært dødt i flere år. Hun sier at alt håp er ute. Vet at hun har en "samtale" venn på jobben som er i samme situasjon som henne. Jeg er i håpløs situasjon og håper på et svar fra dere

Min kjæreste og jeg bor på hver vår kant av landet. Vi er begge godt voksne og har tidligere langvarige forhold bak oss. Vi treffes ca. en helg i mnd. og i ferier. Vi har holdt sammen i vel to år. Jeg har møtt hans familie, men ingen av hans venner.
Min venn har en venninne som nylig mistet sin mann som også min kjærste var god venn med. Han har nå tilbudt seg å hjelpe denne veninnen med diverse ting. Jeg reagerte og fortalte ham at jeg ikke føler det helt greit at han gjør dette. Han virket uforstående til min reaksjon og lurte på om jeg var sjalu, noe som absolutt ikke liker. Jeg opplever meg ikke som en sjalu person, men føler at situasjonen hadde vært anderledes om vi bodde sammen, eller jeg kjente denne kvinnen og min kjæreste hadde forhørt med meg hva jeg tenkte om dette.
Jeg forstår min kjærestes lyst til å hjelpe til og ser det som en fin og omsorgsfull tanke, men opplever at han er lite reflektert rundt hvordan dette kan påvirke vårt forhold siden jeg bor så langt borte og ikke har tryggheten i den daglige kontakten med partneren min. Han er en god mann som elsker meg. jeg tror ikke han er en type som er utro, men han er ofte usikker og litt vinglete. Savnet eksen sin en del begynnelsen av vårt forhold.
Jeg er da redd for at han skal lett la seg påvirke av det å være så tett sammen med en kvinne som trenger både en å snakke med og hjelpe seg i hverdagen.

Min kjæreste og jeg bor på hver vår kant av landet. Vi er begge godt voksne og har tidligere langvarige forhold bak oss. Vi treffes ca. en helg i mnd. og i ferier. Vi har holdt sammen i vel to år. Jeg har møtt hans familie, men ingen av hans venner.
Min venn har en venninne som nylig mistet sin mann som også min kjærste var god venn med. Han har nå tilbudt seg å hjelpe denne veninnen med diverse ting. Jeg reagerte og fortalte ham at jeg ikke føler det helt greit at han gjør dette. Han virket uforstående til min reaksjon og lurte på om jeg var sjalu, noe som absolutt ikke liker. Jeg opplever meg ikke som en sjalu person, men føler at situasjonen hadde vært anderledes om vi bodde sammen, eller jeg kjente denne kvinnen og min kjæreste hadde forhørt med meg hva jeg tenkte om dette.
Jeg forstår min kjærestes lyst til å hjelpe til og ser det som en fin og omsorgsfull tanke, men opplever at han er lite reflektert rundt hvordan dette kan påvirke vårt forhold siden jeg bor så langt borte og ikke har tryggheten i den daglige kontakten med partneren min. Han er en god mann som elsker meg. jeg tror ikke han er en type som er utro, men han er ofte usikker og litt vinglete. Savnet eksen sin en del begynnelsen av vårt forhold.
Jeg er da redd for at han skal lett la seg påvirke av det å være så tett sammen med en kvinne som trenger både en å snakke med og hjelpe seg i hverdagen.

Vi er et ektepar som sliter for tiden. Vi har vært gift i over 8 år. Giftet oss etter et par måneder, jeg er utenlandsk. Vi har ei datter sammen. Jeg har hatt flere forhold bak meg, han hadde ett. Vi flyttet sammen veldig kjapt, og vi har hatt masse bra sammen, og samtidig noen mørke stunder også.

Ting gikk opp og ned, og vi holdte ut tross alt, vi var glad i hverandre, elsket hverandre. Han jobbet, jeg studerte. Han var stille, innestengt, mens jeg er den som prater og prater. Ting tobbet seg i fjor når jeg ble kjent med en gift mann på et utested, og han har gitt meg masse oppmerksomhet. I fjor sommeren jeg og mannen følte vi holder ikke ute lenger sammen, så bestemte vi oss å skilles. Par dager senere fikk vi tonen igjen ved å snakke sammen. Kun ved å snakke. Og fortelle hverandre at vi var begge såret. Han ville så gjerne ta meg på telttur, 2 uker, i Sverige, men jeg ville ikke. Men dro til Oslo sammen, men barn. Tok ikke lang tid før vi gjorde samme feil igjen.

Nå står vi her, etter 4 måneder, og han sier han vil skilles. Han vil ikke prøve noe nå lenger. Og han lurte seg når han trodde han elsket meg. Jeg er skikkelig lei meg, skjønte at det siste ett og halv året han har prøvd og prøvd og jeg ville ingenting. Vi bor sammen ennå,han vil ikke flytte ut ennå, sover i samme seng, men han er iskald mot meg. Gjør husarbeid, fantastisk pappa og omtenksom, men han er tom i blikket sitt.

På tirsdagen skal vi til parterapi. På onsdagen skal han reise på jobb igjen, og er vekke 4 uker. Jeg er ikke desperat. Men skulle ønsket å få en sjanse til å rose ham, å støtte ham, å vise ham at jeg ser hvem han er, hva hans interesser er. Han sier det er kun hans skyld at han føler sånn, og at han prøvd. Men jeg innså at det var meg som ikke tok imot det han ville gi.

Hverdagene er tunge. Det var en slags trøst når jeg skjønte at han elsket meg en gang, men jeg er så selvopptatt at jeg klarte ikke se hvor langt har jeg strekket grensene. Jeg orker ikke å snakke mer med han om mine følelser, føler det ikke hjelper.
Tror du at parterapi kan gjøre noe med oss?

Hvor mye forteller en til ektefellen sin? Forteller alle alt, eller er det mange som holder igjen ting til siste slutt, idag- som jeg tror folk gjorde mer av før? Skjulte følelser f.eks. Hvor mye sier folk til den de er gift med, når den andre ikke forstår, eller spør...Anyone?

Hei, jeg har lett og lett på nettet , men finner ingen sider som tar opp dette temaet.

Jeg er separert fra min mann som jeg har bodd sammen med i noen år, men vi var gift kun de siste to årene.
Pga hans kultur, samt at han har en spilleavhengighet og at situasjonen hjemme pga avhengigheten har vært uholdbar, valgte jeg å søke separasjon for kort tid siden.

Han ønsket ikke det, men jeg følte meg mer og mer som moren hans,da han ikke klarte å ordne opp noe selv og alltid måtte ha meg til å ringe , kontakte offentlige kontorer, styre økonomien os.v. for han.
Han fikk familiegjenforening med sine to barn like etter at vi giftet oss. Disse hadde han ikke bodd sammen med på mange år, så det ble endel problemer og det ene barnet endte like etter i barnevernets omsorg pga utagering og ulike psykiske problemer som gjorde det umulig for han og oss å bo sammen.

Mannen min har hatt spilleproblemer før han traff meg, men sa ingenting om dette før etter at vi giftet oss. Jeg anser meg selv som ganske ressurssterk og en som 'tar tak i ting'.

Poenget er at selv om vi er enige om at vi ikke kan bo sammen, så er vi fremdeles glade i hverandre. Han er nå til behandling for avhengigheten og det går veldig bra.

Jeg vet at pga kulturforskjeller og enten mangel på vilje eller mangel på refleksjon, så klarer han ikke å se min side av mange ulike ting. Og han klarer ikke å styre økonomi.

Men jeg tenker at vi kunne fortsatt være kjærester, reise på turer sammen og gjort morsomme og hyggelige ting sammen. Bare ikke dele det daglige. Jeg trives jo godt som aleneboer og tenker ikke på at jeg ønsker å bo sammen med noen mer.(jeg har endel dårlige erfaringer fra tidligere også)Han ønsker heller ikke å bo sammen med noen mer.
Hva tenker du/dere om det? At man er separert, men etterhvert går tilbake til å være kjærester istedet?
Er det unormalt å ønske dette?

Han tar aldri iniativ til det .. skal det bli noe må jeg engasjere meg .. blir litt lei meg ... syns det er lite med sex 1 gang i uka liksom!!

Vi fikk for 9 mnd siden ett barn.  Før barnet ble født hadde vi ett rikt sex liv der vi eksperimenterte og utforsket hverandre.  Etter fødselen virker hun ikke lenger interessert og tar ikke første steget. Jeg må eventuelt mase på henne for at det skal b

Hei, jeg er kvinne på 41 som er gift med en mann på 49. Vi har vært sammen i 15 år og har hatt et fantastisk sexliv for inntil 6 år siden. Min mann fikk da etter en forkjølelse en forferdelig dårlig ånde og slimdannelse i munn/svelg. Det lukter på en halv meters avstand råtten ånde. Han har vært til lege med dette problemet en gang, fikk en kur og det ble bedre en liten stund. Jeg har oppfordret han til å bruke tanntråd, tungeskrape og sinktabletter hver dag men det velger han bort. Har også bedt han om å få legen til å søke han til en spesialist men det vil han ikke.  Jeg har forklart at jeg ikke klarer å ha bare sex men ønsker nærhet som kyss osv men det eneste han sier er at han ikke skjønner at det lukter av han og det er bare opp til meg når vi skal ha sex da. For meg er nærhet og sex veldig viktig i ett par forhold og jeg føler vi lever sammen som 2 venner og det gjør meg skikkelig frustrert fordi jeg ønsker nærhet og sex. Har dere noen råd å gi?

Vi er et ektepar som sliter for tiden. Vi har vært gift i over 8 år. Giftet oss etter et par måneder, jeg er utenlandsk. Vi har ei datter sammen. Jeg har hatt flere forhold bak meg, han hadde ett. Vi flyttet sammen veldig kjapt, og vi har hatt masse bra sammen, og samtidig noen mørke stunder også.

Ting gikk opp og ned, og vi holdte ut tross alt, vi var glad i hverandre, elsket hverandre. Han jobbet, jeg studerte. Han var stille, innestengt, mens jeg er den som prater og prater. Ting tobbet seg i fjor når jeg ble kjent med en gift mann på et utested, og han har gitt meg masse oppmerksomhet. I fjor sommeren jeg og mannen følte vi holder ikke ute lenger sammen, så bestemte vi oss å skilles. Par dager senere fikk vi tonen igjen ved å snakke sammen. Kun ved å snakke. Og fortelle hverandre at vi var begge såret. Han ville så gjerne ta meg på telttur, 2 uker, i Sverige, men jeg ville ikke. Men dro til Oslo sammen, men barn. Tok ikke lang tid før vi gjorde samme feil igjen.

Nå står vi her, etter 4 måneder, og han sier han vil skilles. Han vil ikke prøve noe nå lenger. Og han lurte seg når han trodde han elsket meg. Jeg er skikkelig lei meg, skjønte at det siste ett og halv året han har prøvd og prøvd og jeg ville ingenting. Vi bor sammen ennå,han vil ikke flytte ut ennå, sover i samme seng, men han er iskald mot meg. Gjør husarbeid, fantastisk pappa og omtenksom, men han er tom i blikket sitt.

På tirsdagen skal vi til parterapi. På onsdagen skal han reise på jobb igjen, og er vekke 4 uker. Jeg er ikke desperat. Men skulle ønsket å få en sjanse til å rose ham, å støtte ham, å vise ham at jeg ser hvem han er, hva hans interesser er. Han sier det er kun hans skyld at han føler sånn, og at han prøvd. Men jeg innså at det var meg som ikke tok imot det han ville gi.

Hverdagene er tunge. Det var en slags trøst når jeg skjønte at han elsket meg en gang, men jeg er så selvopptatt at jeg klarte ikke se hvor langt har jeg strekket grensene. Jeg orker ikke å snakke mer med han om mine følelser, føler det ikke hjelper.
Tror du at parterapi kan gjøre noe med oss?

Når skal det bli vanlig at folk forstår at vi ALLE kanskje har det bedre hvis vi får dele kjærligheten vår rundt med alle vi kjenner? På ulike nivåer og av ulike måter å vise den på, være seg ren sex eller samtaler...
Hvilket forhold en har til folk rundt seg er jo alltid ulikt, jeg lurer på hvordan en kommuniserer at en hver lever best i ekteskapet sitt, hvis en vil beholde det fordi det er NOE der, men ikke alle behov blir tilfredsstilt hos ektefellen. Det er jo ikke automatisk lykke ALLTID og i ALLE områder, i et ekteskap, sjøl om det er det i starten, ting endrer seg og vi forandrer hva vi har behov for.
Synes parterapeutene det er "tillatt" å gå utenfor rammen i dagens ekteskapsnormer snart, og å "tillate" gifte mennesker å være intim med andre enn ektefellen fordi det rett og slett er nødvendig for livslykken?

Jeg og kjæresten min har vært sammen i snart to år. Vi bor i to forskjellige byer så vi treffes bare i helgene, da begge reiser til Oslo(hans leilighet) over helgen. Det fører til at forholdet vårt er veldig avhengig av at vi har tillit til hverandre. Jeg har flere ganger i løpet av disse to årene funnet ut at kjæresten min har løyet til meg. Det er oftest om hans kontakt med andre jenter. Det hele begynte med at han først hadde skjult så løyet om at han har vært sammen med en kollega som han jobbet veldig nært med. Jeg konfronterte han med det og han sa at det var et forhold som varte i et halvt år og at det ikke betyr noe for ham nå fordi det er 1-2 år siden de var sammen. Jeg sa til ham at jeg ikke liker at han skjuler ting for meg og ihvertfall om slikt som ikke betyr så mye. Han beklagde det og sa han ikke skulle gjøre det igjen.

Siden har dette skjedd flere ganger. Han skjuler at han har kontakt med jente-venner via sms, chat og avtaler om å møtes. De fleste gangene har jeg ikke konfrontert ham for å se om han til slutt kommer til meg og forteller det. Noe han ikke har gjort og jeg bare har lagt det ligge, for å gi ham litt tid på å bli trygg på meg.
Men det sårer veldig at han føler han må skjule slikt for meg. Jeg selv er en veldig ærlig person og forteller kjæresten min absolutt alt. Selv om jeg noen ganger synes det er vanskelig. Det er for eksempel en gutte-venn av meg som jeg har kjent siden barndomstiden som sender meg mye meldinger og og ofte kontakter meg på chat og slikt. En gang sa kjæresten min "er det han igjen som sender deg melding" med litt irritert stemme. Etter det har jeg alltid vist ham meldinger han sender meg og alle samtaler og slikt til han nå ikke føler noe på at vi har kontakt. Og jeg fortelle kjæresten min hvis noen legger an på meg, hvis jeg har danset med en gutt på en fest(noe som forøvrig ikke har skjedd mer enn 1-2 ganger). Dette har ført til at han stoler 100% på meg som han sier selv.

Men min ærlighet og åpenhet er ikke gjensidig. jeg forventer ikke at han skal være like åpen som meg, men at han ikke skal lyve til meg om fille ting/ubetydelige ting som han ikke trenger å lyve om. Vi har hatt utallige diskusjoner om dette. Og jeg har etter den første løgnen han sa til meg hatt problemer med å stole på om det han sier er sant eller ikke. Hittil har jeg aldri mistenkt ham for utroskap eller at han gjør noe slikt bak min rygg. Jeg tror ikke han er den typen som gjør noe slikt, bare at han ikke vil fortelle meg at han for eksempel avtaler å møte jenter på kaffe og slikt.
De få gangene han har vært ærlig, har jeg vist hvor takknemlig jeg er og sagt at det hjelper meg med å stole på ham igjen. Men likevel driver han å skjuler ting for meg.

For noen dager siden oppdaget jeg at han gjorde det igjen.
Han har en gammel jente-kollega som han fortsatt har kontakt med og som han ivrig prøver å få tilbake som kollega og jobber for å få det til. Her om dagen lurte vi på en ting og han skulle tekste en kollega for å få svar på noe vi lurte på. Da han stod med mobilen og skrev skjønte jeg på kroppsspråket hans at han skjulte noe. Jeg sa ingenting. Da han fikk svar sa han hva svaret var. Jeg spurte hvem denne kollegane var og han sa "nei bare en som jobbet i oslo". Så spurte jeg om hva kollegaen het og han sa det var den jentekollegaen.
Senere på kvelden snakket vi om dette. Jeg sa at jeg ikke likte at han følte han måtte skjule hvem han tekster til og hvem han har kontakt med. Han svarte at det bare var for å skåne meg så jeg ikke ble lei meg og begynte å lure på om det var noe på gang. Jeg svarte at jeg ikke blir lei meg hvis han er ærlig og at det bare hjalp på tilliten min til ham om han var ærlig. Vi snakket ut en stund og ble enig om at vi begge skulle jobbe med dette. Han skulle bli mer ærlig og jeg skulle jobbe med reaksjonen min.

Dagen etter skulle han på arbeidsplassen til denne jente-kollegaen for å jobbe. Dette visste jeg og jeg spurte ham på morgenen om han kom til å møte henne eller om de hadde noen avtale om å treffes. Han svarte nei og det ble ikke noe mer diskusjon om dette. Midt på dagen fikk jeg en sms av han om at han nettopp hadde tatt en kaffe med henne og var på vei hjem. Da vi kom hjem spurte jeg ham om hvordan det var og om det var koselig samtidig som jeg spurte om arbeidsdagen ellers. Han svarte men jeg så med en gang på kroppsspråket hans at han skjulte noe. Jeg sa at jeg var veldig glad for at han følte han kunne være ærlig med meg og si at de hadde tatt kaffe. Men inni meg var jeg skikkelig såret for at han skjulte noe og jeg spurte "visste hun at du kom idag?" Han sa nei ikke idag. Hun visste jeg kom en annen dag men da var hun ikke på jobb men idag hadde hun ikke anelse. Så hun visste ikke at du kom, spurte jeg. Og han stirret i øynene mine og sa nei. Senere kom det frem at hun visste det og at han selv hadde sagt det til henne kvelden før. Jeg konfronterte han med det og han løy fortsatt og nektet. Til han helt til slutt beklagde seg og innrømmet det.
Han sa at han var redd for reaksjonen min og ikke ville at jeg skulle bli såret. Og da ville han heller la være å fortelle det.
Vi snakket om det og kom igjen frem til at vi må være ærlige uansett reaksjon og at det var bedre å bli såret for noe slikt enn såret for at han er uærlig. Og jeg sa at reaksjonen min var på løgnene ikke på at han treffer andre jenter. Så skulle vi prøve å begynne på nytt igjen.

Men nå føler jeg at jeg ikke kan stole på ham lenger. Hittil har han aldri sett meg inn i øynene og løyet. Det får meg til å tenke at hvis han løy om dette, hva mer har han løyet om. Jeg føler meg såret og det er veldig vondt å gå rundt å ikke kunne stole på ham. spesielt når vi har et avstands forhold.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.
Kan du vær så snill å gi meg tips?

Min samboer og meg gikk nettopp fra hverandre, ikke fordi vi hadde mistet følelser får hverandre men fordi han er en veldig sjalu person. Jeg for eks ikke lov å gå ut med mine venniner, enkelte venniner får jeg ikke snakke med. pluss mye mer. han vil prøve å forandre seg, får han sier han får vondt inni seg når jeg eks går ut med venniner. kan du gi noen tips eller noen metoder som kan hjelpe han. Vi vil så gjerne finne tilbake til hverandre.

Hei!
Jeg er 28 år, har vært sammen med forloveden i 5 år.
Det har vært en del problemer opp igjennom årene ( gikk fint det første året), med at han ikke klarer ste-pappa rollen for dattra mi (på nå 8 år) Det er ikke det at de krangler, eller noe sånt, det er bare at han klarer ikke stille opp sånn som han kanskje burde? Når jeg skal jobbe sent, er det vanskelig for han å være hjemme og passe henne o.l...
Eller bare det og ta henne med på ting alene, uten meg...
Han har selv en datter ( på nå 13 ) og han er en kjempeflink pappa, noe jeg la merke til med en gang vi ble sammen :)
Dette problemet har vært til stor påkjenning for meg også, da jeg på en måte har forventet litt at han kan stille opp, så jeg kan jobbe hvertfall... Men, jeg har på en måte "levd meg gjennom det"
Dattra mi tror jeg ikke merker noe i den grunn, for hun vet ikke bedre.
Og jeg er heldigvis heldig som har folk som stiller opp når jeg trenger det.
VI kan også finne på ting sammen med barna, kino, svømmehall og sånne ting.. men da er det liksom han og dattra, meg og dattra... hvis du skjønner...selv om vi er "sammen" alle 4.
Skal jo ikke være slik?
Jeg har ikke problemer med hans datter, men når han skal bort, f.eks trening o.l så setter han henne automatisk til sine foreldre...enda jeg sier hun bare kan være her.

Vi har barna 50/50, så annenhver uke er vi faktisk barnefri.( det er en ordning jeg og faren til barnet mitt nettopp har begynt med, mens forloveden min alltid har hatt slik ordning med sin datter )

DETTE er vel hovedproblemet!
Men, nå har vi plagdes med dette i mange år.. Han har hele tiden sagt at han skal prøve, skal prøve, skal prøve ( selv om jeg ikke har sett at han faktisk har prøvd)Og dermed har jeg forventet en forandring...Men, nå har jeg sagt til han at greit, jeg skal ikke forvente det mer, fordi jeg ser virkelig hvor vanskelig det er. Jeg vil heller leve slik, enn uten han. Men da sier han at sånn skal det ikke være.
Jeg har spurt han litt, og han sier det ikke er pga forskjellsbehandling ovenfor sin egen datter...
Og jeg syns det er litt rart, for han er jo så flink med andre unger også... alle elsker jo han!!

Nå har det gått så langt at han har vært borte i over en mnd..
Og på denne måneden har jeg vært veldig ustabil, redd og engstelig, fordi jeg har ikke visst hva som kommer til og skje... og midt oppi alt dette har vi kranglet mye... Jeg føler jeg kanskje har masa litt...egentlig...og for noen dager siden sa han at det beste var at det var slutt... hvertfall akkurat nå, så får vi se hva som skjer sier han...
Slutt?? Etter 5 år!!? Jeg forstår det ikke!
Han har heletiden sagt at han VET hva han føler for meg, han ELSKER meg, og har det fint med "oss to" MEN, han synes det blir for vanskelig at vi skal leve sammen når samvittigheten hans gnager han sånn i forhold til dattra mi..
Og det virker som vi har gjort 1 problem til 100...:(
Men, JEG vil ikke ha noe bedre.
Hva kan han/vi gjøre???

Nå sitter jeg med nerver til 1000, vondt langt inni hjerterota ( og ja, kan vel si jeg synes litt synd på meg selv for tiden )
Han sier det ikke er lett for han heller, men han må bare få "rydda opp" i hodet sitt, han vet ikke opp ned på seg selv lenger...
Men han har ikke henta tinga sine, ( han sover hos foreldra sine ) Han klarer heller ikke ta av seg ringen sier han...
Og her om dagen kom han en tur, og da kyssa han meg, og vi hadde til og med sex. Men, han var fast bestemt på at oppe i hodet hannes må det være slutt akkurat nå.
Hva skal dette bety?

Vi snakker sammen hver dag, men han virker helt ok liksom.. det irriterer meg litt, fordi jeg er livredd for at han aldri skal komme tilbake.
Virker som han er veldig ærlig da, det har han vært fra dag en, han sier også unnskyld, og at han ikke mener noe vondt med det.
Jeg prøver og gjøre ALT for å få han tilbake, om jeg så skal bruke mine siste krefter på det...men han sier bare at det er ingenting jeg kan gjøre, dette må han finne utav selv.
Her om dagen sa han faktisk: " i hodet mitt, må det være slutt akkurat nå, men egentlig er du jo min, og jeg håper jo det ordner seg igjen, men kan ikke love det"

Jeg blir gal!
Har spurt om vi skal dra i parterapi, men han vil ikke.
Og han har vært i 1 møte ( for et års tid siden ) med en familieterapaut, men hun sa bare at vi måtte flytte fra hverandre og starte på nytt....og siden har han ikke vært der.
Men jeg synes ikke og flytte fra hverandre er det beste, etter så mange år? spesielt ikke med barn i bildet?

Han dro til legen her om dagen og ville ha psykolog, men legen mente han ikke var syk nok til det, og ba han dra til familievernkontoret nok en gang... Om han gjør det vet jeg ikke, har ikke blitt mer snakk om det, men jeg vil ikke mase heller..

Fortalte det til dattra mi her om dagen, at vi kanskje ikke er kjærester mer, for hun har merka at han har vært borte så lenge.
Og hun brast sammen i gråt, trodde ikke hun skulle ta det så tungt!
Han betyr tydeligvis MYE for henne, mer enn hva vi tror, men det er kanskje ikke så rart siden han har vært i livet hennes siden hun var 3 år.

Dette ble et langt brev, men kan du gi MEG tips til hvordan jeg skal takle dette på best mulig måte? Hva skal jeg gjøre, og ikke gjøre i forhold til han?
Hva kan HAN gjøre?
Eller hva kan VI gjøre?

Føler at problemet startet med at han ikke klarer ste-pappa-rollen, men nå er nesten ALT et problem.
Jeg skulle ønsket jeg kunne klatra inn i hjernen hannes, hadde jeg bare forstått, så hadde jeg kanskje takla det bedre også.

Hilsen frustrert

Når skal det bli vanlig at folk forstår at vi ALLE kanskje har det bedre hvis vi får dele kjærligheten vår rundt med alle vi kjenner? På ulike nivåer og av ulike måter å vise den på, være seg ren sex eller samtaler...
Hvilket forhold en har til folk rundt seg er jo alltid ulikt, jeg lurer på hvordan en kommuniserer at en hver lever best i ekteskapet sitt, hvis en vil beholde det fordi det er NOE der, men ikke alle behov blir tilfredsstilt hos ektefellen. Det er jo ikke automatisk lykke ALLTID og i ALLE områder, i et ekteskap, sjøl om det er det i starten, ting endrer seg og vi forandrer hva vi har behov for.
Synes parterapeutene det er "tillatt" å gå utenfor rammen i dagens ekteskapsnormer snart, og å "tillate" gifte mennesker å være intim med andre enn ektefellen fordi det rett og slett er nødvendig for livslykken?

Jeg og kjæresten min har vært sammen i snart to år. Vi bor i to forskjellige byer så vi treffes bare i helgene, da begge reiser til Oslo(hans leilighet) over helgen. Det fører til at forholdet vårt er veldig avhengig av at vi har tillit til hverandre. Jeg har flere ganger i løpet av disse to årene funnet ut at kjæresten min har løyet til meg. Det er oftest om hans kontakt med andre jenter. Det hele begynte med at han først hadde skjult så løyet om at han har vært sammen med en kollega som han jobbet veldig nært med. Jeg konfronterte han med det og han sa at det var et forhold som varte i et halvt år og at det ikke betyr noe for ham nå fordi det er 1-2 år siden de var sammen. Jeg sa til ham at jeg ikke liker at han skjuler ting for meg og ihvertfall om slikt som ikke betyr så mye. Han beklagde det og sa han ikke skulle gjøre det igjen.

Siden har dette skjedd flere ganger. Han skjuler at han har kontakt med jente-venner via sms, chat og avtaler om å møtes. De fleste gangene har jeg ikke konfrontert ham for å se om han til slutt kommer til meg og forteller det. Noe han ikke har gjort og jeg bare har lagt det ligge, for å gi ham litt tid på å bli trygg på meg.
Men det sårer veldig at han føler han må skjule slikt for meg. Jeg selv er en veldig ærlig person og forteller kjæresten min absolutt alt. Selv om jeg noen ganger synes det er vanskelig. Det er for eksempel en gutte-venn av meg som jeg har kjent siden barndomstiden som sender meg mye meldinger og og ofte kontakter meg på chat og slikt. En gang sa kjæresten min "er det han igjen som sender deg melding" med litt irritert stemme. Etter det har jeg alltid vist ham meldinger han sender meg og alle samtaler og slikt til han nå ikke føler noe på at vi har kontakt. Og jeg fortelle kjæresten min hvis noen legger an på meg, hvis jeg har danset med en gutt på en fest(noe som forøvrig ikke har skjedd mer enn 1-2 ganger). Dette har ført til at han stoler 100% på meg som han sier selv.

Men min ærlighet og åpenhet er ikke gjensidig. jeg forventer ikke at han skal være like åpen som meg, men at han ikke skal lyve til meg om fille ting/ubetydelige ting som han ikke trenger å lyve om. Vi har hatt utallige diskusjoner om dette. Og jeg har etter den første løgnen han sa til meg hatt problemer med å stole på om det han sier er sant eller ikke. Hittil har jeg aldri mistenkt ham for utroskap eller at han gjør noe slikt bak min rygg. Jeg tror ikke han er den typen som gjør noe slikt, bare at han ikke vil fortelle meg at han for eksempel avtaler å møte jenter på kaffe og slikt.
De få gangene han har vært ærlig, har jeg vist hvor takknemlig jeg er og sagt at det hjelper meg med å stole på ham igjen. Men likevel driver han å skjuler ting for meg.

For noen dager siden oppdaget jeg at han gjorde det igjen.
Han har en gammel jente-kollega som han fortsatt har kontakt med og som han ivrig prøver å få tilbake som kollega og jobber for å få det til. Her om dagen lurte vi på en ting og han skulle tekste en kollega for å få svar på noe vi lurte på. Da han stod med mobilen og skrev skjønte jeg på kroppsspråket hans at han skjulte noe. Jeg sa ingenting. Da han fikk svar sa han hva svaret var. Jeg spurte hvem denne kollegane var og han sa "nei bare en som jobbet i oslo". Så spurte jeg om hva kollegaen het og han sa det var den jentekollegaen.
Senere på kvelden snakket vi om dette. Jeg sa at jeg ikke likte at han følte han måtte skjule hvem han tekster til og hvem han har kontakt med. Han svarte at det bare var for å skåne meg så jeg ikke ble lei meg og begynte å lure på om det var noe på gang. Jeg svarte at jeg ikke blir lei meg hvis han er ærlig og at det bare hjalp på tilliten min til ham om han var ærlig. Vi snakket ut en stund og ble enig om at vi begge skulle jobbe med dette. Han skulle bli mer ærlig og jeg skulle jobbe med reaksjonen min.

Dagen etter skulle han på arbeidsplassen til denne jente-kollegaen for å jobbe. Dette visste jeg og jeg spurte ham på morgenen om han kom til å møte henne eller om de hadde noen avtale om å treffes. Han svarte nei og det ble ikke noe mer diskusjon om dette. Midt på dagen fikk jeg en sms av han om at han nettopp hadde tatt en kaffe med henne og var på vei hjem. Da vi kom hjem spurte jeg ham om hvordan det var og om det var koselig samtidig som jeg spurte om arbeidsdagen ellers. Han svarte men jeg så med en gang på kroppsspråket hans at han skjulte noe. Jeg sa at jeg var veldig glad for at han følte han kunne være ærlig med meg og si at de hadde tatt kaffe. Men inni meg var jeg skikkelig såret for at han skjulte noe og jeg spurte "visste hun at du kom idag?" Han sa nei ikke idag. Hun visste jeg kom en annen dag men da var hun ikke på jobb men idag hadde hun ikke anelse. Så hun visste ikke at du kom, spurte jeg. Og han stirret i øynene mine og sa nei. Senere kom det frem at hun visste det og at han selv hadde sagt det til henne kvelden før. Jeg konfronterte han med det og han løy fortsatt og nektet. Til han helt til slutt beklagde seg og innrømmet det.
Han sa at han var redd for reaksjonen min og ikke ville at jeg skulle bli såret. Og da ville han heller la være å fortelle det.
Vi snakket om det og kom igjen frem til at vi må være ærlige uansett reaksjon og at det var bedre å bli såret for noe slikt enn såret for at han er uærlig. Og jeg sa at reaksjonen min var på løgnene ikke på at han treffer andre jenter. Så skulle vi prøve å begynne på nytt igjen.

Men nå føler jeg at jeg ikke kan stole på ham lenger. Hittil har han aldri sett meg inn i øynene og løyet. Det får meg til å tenke at hvis han løy om dette, hva mer har han løyet om. Jeg føler meg såret og det er veldig vondt å gå rundt å ikke kunne stole på ham. spesielt når vi har et avstands forhold.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.
Kan du vær så snill å gi meg tips?

Vi er et ektepar som sliter for tiden. Vi har vært gift i over 8 år. Giftet oss etter et par måneder, jeg er utenlandsk. Vi har ei datter sammen. Jeg har hatt flere forhold bak meg, han hadde ett. Vi flyttet sammen veldig kjapt, og vi har hatt masse bra sammen, og samtidig noen mørke stunder også.

Ting gikk opp og ned, og vi holdte ut tross alt, vi var glad i hverandre, elsket hverandre. Han jobbet, jeg studerte. Han var stille, innestengt, mens jeg er den som prater og prater. Ting tobbet seg i fjor når jeg ble kjent med en gift mann på et utested, og han har gitt meg masse oppmerksomhet. I fjor sommeren jeg og mannen følte vi holder ikke ute lenger sammen, så bestemte vi oss å skilles. Par dager senere fikk vi tonen igjen ved å snakke sammen. Kun ved å snakke. Og fortelle hverandre at vi var begge såret. Han ville så gjerne ta meg på telttur, 2 uker, i Sverige, men jeg ville ikke. Men dro til Oslo sammen, men barn. Tok ikke lang tid før vi gjorde samme feil igjen.

Nå står vi her, etter 4 måneder, og han sier han vil skilles. Han vil ikke prøve noe nå lenger. Og han lurte seg når han trodde han elsket meg. Jeg er skikkelig lei meg, skjønte at det siste ett og halv året han har prøvd og prøvd og jeg ville ingenting. Vi bor sammen ennå,han vil ikke flytte ut ennå, sover i samme seng, men han er iskald mot meg. Gjør husarbeid, fantastisk pappa og omtenksom, men han er tom i blikket sitt.

På tirsdagen skal vi til parterapi. På onsdagen skal han reise på jobb igjen, og er vekke 4 uker. Jeg er ikke desperat. Men skulle ønsket å få en sjanse til å rose ham, å støtte ham, å vise ham at jeg ser hvem han er, hva hans interesser er. Han sier det er kun hans skyld at han føler sånn, og at han prøvd. Men jeg innså at det var meg som ikke tok imot det han ville gi.

Hverdagene er tunge. Det var en slags trøst når jeg skjønte at han elsket meg en gang, men jeg er så selvopptatt at jeg klarte ikke se hvor langt har jeg strekket grensene. Jeg orker ikke å snakke mer med han om mine følelser, føler det ikke hjelper.
Tror du at parterapi kan gjøre noe med oss?

Jeg hører ofte folk som snakker om det å være skapt for hverandre, men hva vil det egentlig si? Når vet man at det er rett? Er det rett når en partene gjør en feil og klarer å bygge tilbake det de hadde eller skal forholdet gå feilfritt uten krangling?

Jeg var nylig utro, jeg angrer og har gjort det helt siden det skjedde. Jeg anser det som den største feilen jeg noen gang har gjort. Eksen min vet ingenting om det, men burde jeg fortelle han det? Jeg vet jeg klarer å bære det på samvittigheten min, det eneste jeg er redd for er at han skal få høre om det. Hva gjør jeg nå? Har jeg brutt alt av tillit eller kan det bygges opp igjen?

Han er i militæret, og alt av tillit mellom oss er egentlig allerede ødelagt ettersom han er sykelig sjalu og ikke helt klarer å innse at han er det eneste jeg faktisk vil ha. Men på en eller annen måte så klarer ingen av oss å gi slipp. Jeg vil ikke gi slipp heller. Jeg vet med meg selv at jeg aldri kommer til å være utro noen gang igjen. Jeg var full, ensom og det var aldri noe følelser inn i bildet. Jeg vet også at hvis jeg forteller han det, så vil han aldri noen gang se meg mer, og det er tvert i mot det jeg vil. Egoistisk, ikke sant? Men jeg føler det er bedre jeg må bære det på samvittigheta mi enn at jeg skal legge all elendigheten over på han i tillegg.

Så når vet man når det er rett? Og hva vil det si å være skapt for hverandre? Er det virkelig sånn at når tillitsbåndet er blitt brutt en gang, så er det egentlig ingen sjanse for at det skal lykkes mellom oss senere? Vil det aldri kunne bli det samme mellom oss?

Hei. 

Har funnet mange mld på min manns mobil fra en annen dame som gir et ganske godt inntrykk av utroskap i en eller annen form. Usikker på hvor langt det er gått. Er det noen ide å prate med den andre,høre om hun kan fortelle sannheten siden han ikke gjør det?

Hei på dere,  Jeg skriver et brev til dere for å se om jeg kan hjelpe min kjære venninne som sliter i ekteskapet. De har vært sammen i snart 16 år og passer veldig godt sammen. For ca. 2 år siden så fortalte hennes mann at han var utro mot henne for ca. 15 år siden og at han ikke lenger orket å gå å bære på denne hemmemligheten, det ble for tøft. Det vil si at han var utro mot henne etter ca 1.år i lag. Dette har skapt store problemer for henne i etterkant, da hun ikke klarer å glemme at han har gjort dette tiltross for at dette er mange år siden. Saken er at etter at dette kom frem i lyste, så har hun mistet litt av respekten for ham og hun er nedlatende og pirker på ham så fort noe ikke er etter hennes mening. Hun har det helt forferdelig, for hun ser jo at dette ikke er en bra utvikling. Han sliter og sier snart at han ikke orker å fortsette hvis hun skal fortsette å straffe ham på den måten. De er et par som har vært gjennom mange tøffe tak og de er et par som jeg anser å være veldig riktig for hverandre. Jeg skriver til dere for å få noen råd for hvordan de bør gå frem. Jeg vet at de har vært i samtaleterapi sammen, dette har det pt avsluttet, men min venninne føler at hun burde fortsette å prate med noen, slik at hun får jobbet mer med det. Hva tenker dere? Hva kan jeg råde henne til å gjøre? Takknemlig for svar.

Leser her og er at den som har vært utro må være villig til å legge seg helt flat for å rette opp og skape tillit igjen.. men hjelp..blir det ballanse av slikt?