Hei!
Jeg sliter med å bli sjalu uten å egentlig ville det. Hun er veldig utadvent og sosial og jeg føler at hun gir alt for mye av seg selv i møte med enkelte andre menn. Det er vel noe med at hun er utadvent og jeg innovervent ? Hun sier at hun ikke vil la min reaksjon få begrense henne og det ønsker jeg heller ikke å gjøre. Jeg sliter med dette og trenger råd, jeg blir såret og lukker meg det er svært vondt. Jeg ber om gode råd for å klare å takle slike situasjoner.

Hei,
jeg er samboer med en utrolig fin fyr, vi har vært sammen ett år. Jeg var noe usikker da jeg gikk inn i relasjonen, og denne usikkerheten er vedvarende. Enkelte ganger elsker jeg ham over alt på jord, andre ganger føler jeg at vi er så forskjellige at jeg vil bryte ut. Likevel er det noe som får med til å bli. Kjærlighet kanskje? Mine tidligere forhold har vært preget av veldig mye "frem og tilbake". Nå har jeg funnet en kjekk gutt som virkelig vil satse, og jeg blir så redd! Jeg er redd for å bli værende, og redd for å bryte ut. Jeg føler at det kommer til å ta slutt før eller senere fordi vi er så ulike, men orker likevel ikke tanken på at jeg ikke skal ha ham i livet mitt. Jeg har jo lyst til å bli, men hans mindre sterke sider begynner å irritere meg, og jeg har begynt å tvile på om disse trekkene er noe jeg kan leve med. Det er ikke noe han gjør, men mer genrelle trekk ved hans personlighet som plager meg. Er dette tegn på at jeg bør bryte? Aller helst vil jeg ha noen tips om hvordan la være å fokusere på de negatvie trekkene med ham, for det er så mye bra der. Tror kanskje det er forpliktelsesangsten min som slår inn?

Hei. Jeg er en mann på 35, i sommer møtte jeg en jente jeg ble svært forelsket i. Hun er en alenemor på 28, med ansvaret for en sønn. Vi datet i tre måneder før hun trakk seg unna.

Hun mente det manglet gnist og passion. Hun fortalte meg også at hun ønsket et eventyr (noe jeg tydeligvis ikke kune gi henne) Jeg vet hun har vankelig for å etablere seg i et forhold, det er flere år siden det ble slutt mellomm henne og barefaren, etter det har hun kun hatt korte forhold.

I løpet av tiden vi hadde sammen, var jeg kanskje i overkant hensynsfull og kankje ettergivende men samtidig følte jeg det som vanskelig å vite hvordan jeg skulle forholde meg til situasjonen mht barnet osv, selv om jeg gikk svært godt overens med ham.

Jeg ønsker henne veldig tilbake, men er helt rådvill mht om og evt hvordan jeg kan kjempe for henne. Må jeg rett og slett bare respektere hennes valg og la henne gå? vi har ikke hatt kontakt på 2 mnd nå.

Hvordan skal jeg redde vårt familieforhold?! vi har opplevde masse negtift de siste tiden ,har flytte 3 gang inn og ut ... vi har et nydelig barne sammen . vi elsker hverandre... eg øsker at vi skal vare som familien dame syns det er vanskelig hu må tenker mer... sammetiden som hu sier at hu øsker det ...

Hei.Typen min og jeg krangler nesten aldri, men når vi gjør det blir vi så sinte begge to, sånn at vi skriker til hverandre, hva kan vi gjøre for å kunne prate normalt til hverandere... ellers er vi forelsket og har det bra sammen. Nå skal det sies at vi blir venner igjen ganske fort. men vi har da blitt lei oss og skjønner ikke hvorfor vi blir så sinte på hverandre, vi krangler bare om bagateller. Håper på et svar

Jeg er en jente på 22 år som har vært sammen med en fantastisk gutt i litt over 3 år. De siste 1,5 årene har vi også bodd sammen. Det har vært få utfordringer knyttet til dette. Vi krangler så godt som aldri, men tar en utblåsning og blir venner igjen når det er nødvendig. Forholdet vårt har selvfølgelig vært gjennom både gode og mer utfordrende perioder, men jeg synes det totalt sett har fungert overraskende bra.

Problemet mitt har oppstått de siste 6 månedene. (Det bør kanskje nevnes at jeg i disse månedene også har blitt ferdig med en bachelorgrad og begynt i en spennende og utfordrende jobb). Jeg har alltid vært veldig stolt av kjæresten min. Han er intelligent, pliktoppfyllende og fullfører de mål han setter seg. Han er flink med barn, god mot familien sin og utadvent. Det har aldri vært en problem for meg å introdusere ham for nye mennesker, for jeg har enda til gode å møte noen han ikke kommer overens med etter 5 minutter. Jeg har alltid satt større pris på å tilbringe tid hjemme med kjæresten min enn ute på byen med vennene mine.

Den siste tiden derimot har jeg begynt å irritere meg mer over ham og sammen med vennene våre kan jeg til og med bli litt flau. Jeg merker at jeg kritiserer ham og jeg føler meg i etterkant som en tyrann. Ting jeg blir irritert/flau over, kan for eksempel være nøling, usikkerhet, misforståelser, hans sans for humor. Helt uskyldige ting som han selvsagt ikke kan noe for. De gode samtalene våre er vanskeligere å få i gang og jeg føler også at vår "identitet" som par er veldig knyttet til hjemmet vårt og hverdagslige rutiner. Jeg merker at jeg i hodet mitt danner meg et bilde av hvordan jeg skulle ønske han var og det involverer selvfølgelig det motsatte av hans "negative egenskaper" om man skal kunne kalle det det. - Selvsikker, verdensvant, utilgjengelig, billedvakker, sjarmerende og underholdende.

Jeg har ikke tidligere ønsket at kjæresten min skal være noe han ikke er. Jeg har syntes han har vært flott akkurat som han er og jeg har i mange år følt meg sikker på at det ikke kan være noen der ute som er mer riktig for meg. Nå føler jeg meg ikke lenger sikker på at han er den rette - at det er ham jeg ønsker å gifte meg med og oppdra barn sammen med. Gnisten mangler i forholdet vårt og jeg føler meg ikke lenger fysisk tiltrukket av ham. Dette synes jeg er utrolig vanskelig og jeg ønsker svært gjerne å komme forbi det. Jeg sitter med en del ledetråder som jeg vet er av betydning for utfordringene, men jeg klarer ikke riktig å sette de sammen.

1. Vennene til kjæresten min bor et stykke utenfor byen, så han er mye hjemme på hverdagene. Jeg jobber turnus og har alle mine venner i byen, så min hverdag er mer variert. Skulle ønske min tid med ham var litt mer dyrbar og ikke alltid like tilgjengelig for meg.

2. Vi begynte begge med utdanning/jobb rett etter videregående og gikk inn i et veldig etablert forhold. Vi har opplevd/gjort lite "for oss selv" og aldri likt å være noe særlig fra hevrandre.

3. Jeg innser at livet mitt er i veldig forandring, mens han fortsetter i sin vanlige jobb. Jeg vokser på mine utfordringer og søker nye. Tempoet og kravene i min hverdag er forandret og jeg føler at jeg vokser og utvikler meg i rasende fart uten å klare å få med meg kjæresten min i løpet.

Er det håp for meg/oss? Og i såfall hvordan?

hei jeg er en mann på 27 år, er gift. min kone er 24 år og vi har vert sammen i 9 år (5år gift) har to nydelige gutter på 2 og 4 år. Vi er akkurat ferdig med å bygge drømmehuset vårt for ca 1 år siden. vi har frådelt en tomt fra den gården jeg har vokst opp på. der mi far bor enda. jeg har vist en stund at hun ikke har hatt det så bra i det siste og at hun har følt seg veldig ulykkelig men jeg trodde det ville gå seg til. for tre uker siden kom hun til meg og sa at hun følte at forholdet var døtt og at hun ikke elsket meg lenger hun følte vi var bare venner. jeg ble helt knust selfølgelig og har prøvd å snakke med hon men hon er itrisert i å ta ut seppersion og ha litt tid for seg sel for å finne ut ka hun vill med livet sitt. hon sier ikke at det er over for godt men at hon kan ikke love noe lenger. vi må nok selle huset og flytte i hver våres leilighet og dele ungene 50/50 er det noe jeg kan gjøre for at hun skal se kor glad jeg er i hun. og få hun til å se ka det erhun mister ved å gjøre dette med failien ? håper inderlig på eit svar på forhond tusen takk.

Dersom den ene part aldri var riktig forelsket men håpet å bli det over tid, men har ikke oppnådd dette etter 3 år. Er det noen vits å fortsette, ser dere noen mulighet til at vedkommende fortsatt kan få følelser for den andre parten? Hva kan man gjøre for å redde ekteskapet?

Når vi ikke har noen konkret problemstilling?