Hei!
Jeg er 28 år, har vært sammen med forloveden i 5 år.
Det har vært en del problemer opp igjennom årene ( gikk fint det første året), med at han ikke klarer ste-pappa rollen for dattra mi (på nå 8 år) Det er ikke det at de krangler, eller noe sånt, det er bare at han klarer ikke stille opp sånn som han kanskje burde? Når jeg skal jobbe sent, er det vanskelig for han å være hjemme og passe henne o.l...
Eller bare det og ta henne med på ting alene, uten meg...
Han har selv en datter ( på nå 13 ) og han er en kjempeflink pappa, noe jeg la merke til med en gang vi ble sammen :)
Dette problemet har vært til stor påkjenning for meg også, da jeg på en måte har forventet litt at han kan stille opp, så jeg kan jobbe hvertfall... Men, jeg har på en måte "levd meg gjennom det"
Dattra mi tror jeg ikke merker noe i den grunn, for hun vet ikke bedre.
Og jeg er heldigvis heldig som har folk som stiller opp når jeg trenger det.
VI kan også finne på ting sammen med barna, kino, svømmehall og sånne ting.. men da er det liksom han og dattra, meg og dattra... hvis du skjønner...selv om vi er "sammen" alle 4.
Skal jo ikke være slik?
Jeg har ikke problemer med hans datter, men når han skal bort, f.eks trening o.l så setter han henne automatisk til sine foreldre...enda jeg sier hun bare kan være her.

Vi har barna 50/50, så annenhver uke er vi faktisk barnefri.( det er en ordning jeg og faren til barnet mitt nettopp har begynt med, mens forloveden min alltid har hatt slik ordning med sin datter )

DETTE er vel hovedproblemet!
Men, nå har vi plagdes med dette i mange år.. Han har hele tiden sagt at han skal prøve, skal prøve, skal prøve ( selv om jeg ikke har sett at han faktisk har prøvd)Og dermed har jeg forventet en forandring...Men, nå har jeg sagt til han at greit, jeg skal ikke forvente det mer, fordi jeg ser virkelig hvor vanskelig det er. Jeg vil heller leve slik, enn uten han. Men da sier han at sånn skal det ikke være.
Jeg har spurt han litt, og han sier det ikke er pga forskjellsbehandling ovenfor sin egen datter...
Og jeg syns det er litt rart, for han er jo så flink med andre unger også... alle elsker jo han!!

Nå har det gått så langt at han har vært borte i over en mnd..
Og på denne måneden har jeg vært veldig ustabil, redd og engstelig, fordi jeg har ikke visst hva som kommer til og skje... og midt oppi alt dette har vi kranglet mye... Jeg føler jeg kanskje har masa litt...egentlig...og for noen dager siden sa han at det beste var at det var slutt... hvertfall akkurat nå, så får vi se hva som skjer sier han...
Slutt?? Etter 5 år!!? Jeg forstår det ikke!
Han har heletiden sagt at han VET hva han føler for meg, han ELSKER meg, og har det fint med "oss to" MEN, han synes det blir for vanskelig at vi skal leve sammen når samvittigheten hans gnager han sånn i forhold til dattra mi..
Og det virker som vi har gjort 1 problem til 100...:(
Men, JEG vil ikke ha noe bedre.
Hva kan han/vi gjøre???

Nå sitter jeg med nerver til 1000, vondt langt inni hjerterota ( og ja, kan vel si jeg synes litt synd på meg selv for tiden )
Han sier det ikke er lett for han heller, men han må bare få "rydda opp" i hodet sitt, han vet ikke opp ned på seg selv lenger...
Men han har ikke henta tinga sine, ( han sover hos foreldra sine ) Han klarer heller ikke ta av seg ringen sier han...
Og her om dagen kom han en tur, og da kyssa han meg, og vi hadde til og med sex. Men, han var fast bestemt på at oppe i hodet hannes må det være slutt akkurat nå.
Hva skal dette bety?

Vi snakker sammen hver dag, men han virker helt ok liksom.. det irriterer meg litt, fordi jeg er livredd for at han aldri skal komme tilbake.
Virker som han er veldig ærlig da, det har han vært fra dag en, han sier også unnskyld, og at han ikke mener noe vondt med det.
Jeg prøver og gjøre ALT for å få han tilbake, om jeg så skal bruke mine siste krefter på det...men han sier bare at det er ingenting jeg kan gjøre, dette må han finne utav selv.
Her om dagen sa han faktisk: " i hodet mitt, må det være slutt akkurat nå, men egentlig er du jo min, og jeg håper jo det ordner seg igjen, men kan ikke love det"

Jeg blir gal!
Har spurt om vi skal dra i parterapi, men han vil ikke.
Og han har vært i 1 møte ( for et års tid siden ) med en familieterapaut, men hun sa bare at vi måtte flytte fra hverandre og starte på nytt....og siden har han ikke vært der.
Men jeg synes ikke og flytte fra hverandre er det beste, etter så mange år? spesielt ikke med barn i bildet?

Han dro til legen her om dagen og ville ha psykolog, men legen mente han ikke var syk nok til det, og ba han dra til familievernkontoret nok en gang... Om han gjør det vet jeg ikke, har ikke blitt mer snakk om det, men jeg vil ikke mase heller..

Fortalte det til dattra mi her om dagen, at vi kanskje ikke er kjærester mer, for hun har merka at han har vært borte så lenge.
Og hun brast sammen i gråt, trodde ikke hun skulle ta det så tungt!
Han betyr tydeligvis MYE for henne, mer enn hva vi tror, men det er kanskje ikke så rart siden han har vært i livet hennes siden hun var 3 år.

Dette ble et langt brev, men kan du gi MEG tips til hvordan jeg skal takle dette på best mulig måte? Hva skal jeg gjøre, og ikke gjøre i forhold til han?
Hva kan HAN gjøre?
Eller hva kan VI gjøre?

Føler at problemet startet med at han ikke klarer ste-pappa-rollen, men nå er nesten ALT et problem.
Jeg skulle ønsket jeg kunne klatra inn i hjernen hannes, hadde jeg bare forstått, så hadde jeg kanskje takla det bedre også.

Hilsen frustrert

Min samboer og jeg har vært sammen i over 5 år. Vi har hatt mange problemer. Han har hatt vanskeligheter med å kommunisere med meg. Han har vært usikker på forholdet vårt en stund. Han sa at han skulle på ferie til familien sin en tur, for så å komme tilbake og forsøke forholdet på nytt. Da han dro, kunne han plutselig ikke ha kontakt med meg mere og har skrevet e-post om at han ønsker at det er slutt og at jeg skal gi slipp på han. Han skrev at han ønsker å selge vår felles leilighet fort. Før han dro, behandlet han meg som om alt var veldig bra mellom oss. Han har også sagt at han aldri har elsket noen så høyt som han har elsket meg. Hvordan skal jeg få han til å prate med meg? Hvordan kan jeg vinne hjertet hans tilbake? Jeg vet at han fortsatt er glad i meg. Jeg elsker han og vil ikke miste han.
Han har dratt en gang tidligere på samme vis, plutselig ikke ønsket noe kontakt. Men han kom tilbake og ønsket å forsøke forholdet på nytt. Jeg følte ikke da at han gjorde et godt nok forsøk.

Hei.
Meg og kjæresten har vært sammen i 1 år og 9 måneder. I det siste har han vært veldig deprimert og ustabil, han har sluttet å trene noe som han gjorde hele tiden før, han holder på å pusse opp leilighet og, jeg selv har ikke noe jobb for tiden og har ringt han mye i det siste. noe jeg vet jeg har gjot, kan dette ha noe med at han har mistet følelser for meg? I tilegg så sier han at vi ikke har de samme interressene,jeg vet at han har følelser for meg, men har ikke sankket med han face to face enda, men vet ikke hva jeg skal si? Jeg elsker han så utrolig mye og vill absolutt ikke miste han :(
håper på svar ;)

Vi har vært sammen i 19 år, gift i 9 av dem. Vi har tre barn sammen. Vi har vel egentlig aldri vært god på de dype samtalene. Når vi har tatt opp ting, har det ofte vært av bebreidende karakter. Jeg er ikke flink til å takle negativ kritikk, og har ofte reagert med å komme i forsvar og bli sint. Han reagerer mer med stillhet.
Det hører med til historien at jeg har vært sykmeldt de to siste årene pga kroppslige plager. Jeg har i ettertid skjønt at jeg har vært deprimert pga dette. Jeg har i denne tiden vært passiv, negativ, irritert og tiltaksløs.
Da han i februar fortalte meg at han ikke lenger hadde følelser for meg, var det et hardt slag, selv om mine følelser for han har dalt de siste årene. Men det våknet en kampånd i meg. Jeg begynte å ta tak i livet mitt,-jeg begynte å trene på treningssenter, begynte hos en flink fysioterapeut, slanket meg 15 kilo, fått i gang planer om omskolering. Jeg har et stort fokus på å være mer positiv, og har tillegg begynt hos psykiater for å få hjelp med tunge tanker og sinnemestring. Jeg føler jeg er på god vei til å endre mine holdninger (ikke personlighet) i forhold til mye.

Vi har vært på familievernkontoret, men jeg tror han på forhånd hadde bestemt seg for at det måtte bli brudd. Det hadde gått for lang tid, sier han. Han klarer ikke å finne motivasjonen til å finne tilbake kjærligheten for meg. Jeg har vært svært lei meg for at han ikke er villig til å prøve å redde forholdet, særlig med tanke på at vi har tre barn sammen. Han har vinglet fram og tilbake, han vet ikke helt hva han vil, tror jeg. Han sier han hadde ønsket at han hadde motivasjon nok til å prøve. Jeg har nå foreslått at han kan prøve å få hjelp til å finne denne motivasjonen ved å dra alene på samtale på familevernkontoret. Dette Har han nå tatt initiativ til og venter på time der.

Jeg føler at jeg har gjort alt som står i min makt for å redde forholdet. Så nå får det vel være opp til han. Vi er utrolig slitne begge to av mange tanker, følelser og søvnløse netter. Tror du det kan være et håp for at han skal finne motivasjonen til finne tilbake til meg? Jeg vet det ikke finnes noen fasitsvar, men...kanskje det er mulig å få noen refleksjoner og meninger fra dere?
Takknemlig for svar!

Jeg er gift med far til mine 2 barn. Han har en krevende jobb. Jeg er selvstendig næringsdrivende, der det i perioder er veldig hektisk, og i andre perioder rolig. Når mine barn er syke eller der er planleggingsdager i barnehagen, er det jeg som har tatt fri for å være hjemme. Min mann mener at siden jeg kan styre min egen dag, og siden jeg tjener mindre enn han, er det jeg som bør ta fri hver gang. Vi har en jente på 1,5 år og en gutt på 4, han har ennå aldri tatt fri fra jobben for å være hjemme med dem. Selv om han får betalt selv om han må være hjemme, og jeg ikke gjør det. Jeg vil jo for alt i verden prioritere mine barn når de er syke, men er det ikke feil fordeling at den ene skal være hjemme hver gang?

Jeg og min mann har vært gift i snart seks år, og vi har to barn (3 og 4,5år) sammen. Vi er i parterapi for andre gang nå, men fortsatt føles det som det er jeg som "drar lasset". Han har vondt for å innrømme at vi har et felles problem, og har mange ganger sagt han er med fordi jeg har problemer...at jeg gjerne leter etter feil og overdriver.
Jeg sliter veldig med å få til samtaler med han, som har noe personlig ved seg. Vår terapeut foreslo at vi skulle snakke konkret om våre ulikheter som personer, hva vi liker og hvordan vi vil være. Jeg prøvde ta dette opp med han, om han ville synes det kunne vært greit å snakke om. Svaret var vel noe sånt som et tja, og litt rynking på nesa.
Selv om jeg sliter med motivasjonen for å jobbe med dette etterhvert, bestemte jeg meg for å prøve igjen, og tok initiativ til en samtale om dette. Og etter en halvtime der jeg må dra ordene ut av han, spørre, og prøve forstå hvorfor han synes det er så vanskelig å snakke om, så orket jeg ikke mer og gav opp.Jeg sa helt klart at jeg vet det er tøft for han å snakke personlig, men at jeg håpet det kunne være verdt det, for han også. Han var enig i det. Og den ene tingen han hele veien har vært klar på, er at han vil være gift med meg. Men likevel..det føles som jeg torturerer han med denne typer samtaler, og det blir bare så ubehagelig for oss begge. Jeg får lyst å skrike til han, riste han....så sterkt blir behovet for kontakt. Men han sitter bare der.
Hva gjør jeg når jeg har vridd hjernen om og om igjen, men fortsatt ikke klarer snakke med han på en måte som kan hjelpe han til å åpne litt opp?
Og hva gjør jeg når han ikke tør/ikke vil/ikke orker (jeg vet ikke hva som er rett) ta initiativ til ting vi kan gjøre sammen?
På meg virker det som han er helt fornøyd, så lenge jeg ikke tar opp noen problemer. Da kunne vi levd sammen som elskere og foreldre, med minst mulig kommunikasjon utover det.
Jeg merker at det begynner å skrante på både kjærlighet og respekt fra min side, jeg føler meg helt tom.

Hvordan kan jeg gjøre noe konstruktivt her?

Min samboer og meg gikk nettopp fra hverandre, ikke fordi vi hadde mistet følelser får hverandre men fordi han er en veldig sjalu person. Jeg for eks ikke lov å gå ut med mine venniner, enkelte venniner får jeg ikke snakke med. pluss mye mer. han vil prøve å forandre seg, får han sier han får vondt inni seg når jeg eks går ut med venniner. kan du gi noen tips eller noen metoder som kan hjelpe han. Vi vil så gjerne finne tilbake til hverandre.

Hei.
Jeg og samboeren min har vært sammen i snart 5år. Ifra starten og helt fram til i fjor kan man si så er det han som har vært mer forelsket i meg enn det jeg har vært i han, men har vært med han pga jeg liker han godt er bettat av og kan ikke tenke meg noen andre å tilbringe livet med enn han og dette har jeg fortalt han ufattelig mange ganger. Men det som er at jeg har alltid hatt problemer med å stole på han av en eller annen grunn, selv om han viser meg mye kjærlighet og er veldig rommantisk og verte meg opp og vil gi meg det beste.. Men allikevel, han er sjalu og anklager meg ofte hvis en gutt gir meg oppmersomhet eller treffer en eks så blir det krangling pga han tror jeg vil ha den personen osv..
Men feb.09 var vi på vorspiel hos bror min, etter en stund sitter vi ved side av hverandre og hører han får sms, han forsatte å snakke, men jeg sa til han at han fikk sms, dette nektet han på men jeg ga meg ikke og ba han se på mobilen sin, han tok det fram og trykket veldig fort gjennom og skulle vise meg en sang han ville jeg skulle høre, men ba han å gå inn på innboksen noe han gjorde til slutt og der stod det lise som hadde sendt han sms og det lød sånn: natti "kjære, lov u smask" dette reagerte jeg sterk på og lurte på hva dette var, han sa at det var bare ei fra jobben som tøyset bare og ikke noe å bry seg om...
Men dette klarte jeg ikke å svelge og ble en del styr ang dette noen dager etterpå, jeg fikk snakke med Lise som ville fortelle at det var ikke noe i det sms og at hun beklaget men trodde ikke jeg skulle bli sjalu, hun er forlovet og har det veldig bra med han og ønsket ikke å ødelegge forholdet våres, etter en del fram og tilbake fant jeg ut at det hadde foregått en stund der hun sendte han uppasende sms, han fortalte at han hadde gitt beskjed til henne at hun måtte gi seg men hun hørte ikke siden hun har et åpen forhold med sin kjæreste..
Etter dette fikk jeg mer følelse at jeg ikke kunne stole på han og masset en del ift Lise.. Og han etter mye mas i fra min side ble han mer mer lei og gjemte mobilen og tok den med seg uansett hvor han gikk hen, bare han skulle på kjøkkenet og finne seg noe tok han den med seg og la det aldri fra seg og jeg begynte å lure ennå mer og spurte han hva han skjulte siden han gjemmer mobilen tom om natten... Han var bare lei meg og masset mitt..
Så ble ting ikke bedre, han gikk ut og kom seint hjem uten at han fortelle hvor han gikk hen eller med hvem han vær med, etter mye fram og tilbake ble vi enig at hvis vi skulle få det bedre var det gjerne lurt å bor fra hverandre noen dager for å se og gjerne for å styrke forholdet, og så innså jeg at jeg hadde gått for langt og brukte mye energi ift det som skjedde og dette fortalte jeg til han og ville jobbe med og være flinkere å vise han jeg at jeg elsket han osv. Så jeg flytter ut til søsteren min og i mellom tiden har han fortalt han meg at han elske meg høyt og jeg er den beste som har hendt han osv.. Sammen dagen jeg flytte ut, seg jeg han melder seg på en date nettside og lager profill uten bilde så klart, og der skriver han ønsker flørt som kan utvikle seg med kvinner fra 16-40år.. Søstre min lager seg en profill på samme nettsider og ser at han er pålogget et par ganger.. I mellomtiden tar vi ikke kontakt med hverandre før slutten av uken der jeg skulle bare kjøre innom for å hente noe hjemma, men så han var hjemme så kjørte jeg ut igjen, han ringer meg og lurte på hvorfor jeg kjørte ut igjen, etter mye fram og tilbake så forteller jeg han at jeg vet om date siden han har meldt seg på... Dette nektet han på og viste ikke hva jeg snakket om, sa til han at det var lite vits å lyve nå når jeg har bevis og vet hva han kaller seg og sa ordrett hva det som stod på proffilen hans.. Det ble med det.. Samme dagen så sletter han proffilen sin.. På søndag ønsket han at jeg skulle komma hjem for å snakke. Gjorde det og vi hadde en fantastisk og lang samtale da han innrømmet dette osv men var kun for nysgjerrighet ikke noe annet.. han foreslo selv at vi kunne gå på parterapi sammen hvis jeg kunne gi han en sjans og sa han skulle hørt på meg før når jeg hadde foreslått dette før.. Jeg gikk igjen tross han ikke ville det men det måtte jeg og ble boende hos min søster ei uke til..
Nå eg jeg hjemme igjen for han mente at vi ikke kunne jobbe sammen med forholdet hvis vi var i fra hverandre og så savnet vi hverandre at jeg gjorde det.. Men det som jeg reagerer på at han fremdeles gjemmer mobilen sin og når jeg konfrontere han med dette får jeg beskjed at det er prinsipp sak, for det om vi skal prøve igjen så trenger han ikke bli overvåket og dessuten så har jeg ikke noe med hans mobil å gjøre.. Men jeg prøver å få han til å forstå at hvis jeg skal klare å ha tillit til han så bør han være mer åpen om sin mobil for det har jeg dårlig erfaring med..
Hva kan dere råde meg? :)

Hei!

Jeg og kjæresten min har vært sammen no i et halvt år. Forholdet begynte svært godt med god kjemi, humor, forelskelse og alle dei gode tingene. Så skjedde da at ho ble gravid. Dette ble jeg fortalt rett etter at hun fortalte meg at seperasjonspapirenehennes ikke var i orden likevel, og at hun fremdeles var gift (teknisk sett). Jeg tenkte jo ikke så mye over da at papirene ikke var i orden likevel, men tenkte at det kunne ordnest fra hennes side.

Tiden gikk og jeg begynte å glede meg til å bli far. Det skulle faktisk bli tvillinger, og det gjorde det ekstra spennende. Jeg hadde ennå ikke vært med på ultralyd eller sett noe som helst bevis for dette, men hun oppdaterte meg stadig vekk om hvordan utviklingen var. Forklaringene var veldig detaljerte og jeg hadde i grunn ingen tvil om at det var noe i gjerdet. Jeg fortelte nyheten til foreldre, venner og kollegaer, og hun spilte med. Jeg følte at farsinstinktet kom tydelig fram, med påfølgende omsorgfølese for mor og barn.

For å gjøre en lang historie kort, så var hele graviditeten hennes en løgn. Hun sa først at hun hadde mistet barna ved spontanabort, men siden hun ikke kunne referere til noen lege, og jeg selv tok kontakt med sykehuset hun skulle ha gått på og fann ut at hun andri hadde vært der, kom det tilslutt fram at hun hadde løyet om hele greia. Hun sa at hun hadde løyet om dette for at hun var redd for å miste meg den dagen hun sa at seperasjonen ikke var i orden. I tillegg har hun også løyet om mangen andre ting som egentlig er helt uvesentlig for meg og mine følelser for henne, men i realiteten har mine følelser blitt veldig forstyrret av dette. Løgnene om graviditeten holdt på i gode 2 måneder, og de andre løgnene helt fra starten. Hun sa også at hun følte seg gravid selv om graviditetstestene var negative. No seier hun at hun vil gjøre alt for å redde forholdet, og at det var hennes eks som hadde fått hun til å gegynne med løgner. Hun sier hun lyver i pressede situajoner, men nå vil hun altså gjøre alt sammen for å få orden på livet sitt, gå til psykolog og parterapi og alt som står hennes i makt.

Men, her sitter jeg igjen, etter å først ha gledet meg over å bli pappa til to, også få slengt i trynet at det hele er en løgn. Følelsene mine er også veldig ambivalente, der jeg i ene øyeblikket er positiv for at dette vil gå bra (for jeg liker veldig godt jenta siden hun har så veldig mange positive sider som jeg liker), for så i det andre øyeblikket tenker at jeg må kunne stole på en kjæreste, at jeg har blitt utrolig såret og fortjener noe bedre, og at jeg har tenkt litt på tanken om hvordan jeg kommer til å reagere dersom hun faktisk skulle bli gravid engang. Vil jeg bli like glad da? Føler også litt at hun har løyet for å kontrollere meg og har spilt endel på følelsene mine. I tillegg har vi begynt å krangle masse, og jeg har heller aldri blitt så sint ved krangler. Familien min har også begynt å tvile på hun.

Så jeg ber vel egentlig om et råd og to fra Dere. Føler egentleg at jeg har lyst å få en pause, kanskje treffe andre og komme meg vekk fra denne tåkeheimen av følelser og tvil, men så tenker jeg på at jeg da vil kanskje miste henne for alltid, noe som ville vært synd siden kjemi og andre forventninger jeg hadde til en kjæreste er der. Men så er som sagt tilliten forsvunnet endel. I tillegg vet jeg ikke hvor sundt et forhold er når jeg hele tiden må be hun om beviser of bekreftelser for ting som hun gjør som jeg tviler på. Føler at det blir litt kontrollerende, og faktisk slitsomt.

Hei!
Jeg sliter med å bli sjalu uten å egentlig ville det. Hun er veldig utadvent og sosial og jeg føler at hun gir alt for mye av seg selv i møte med enkelte andre menn. Det er vel noe med at hun er utadvent og jeg innovervent ? Hun sier at hun ikke vil la min reaksjon få begrense henne og det ønsker jeg heller ikke å gjøre. Jeg sliter med dette og trenger råd, jeg blir såret og lukker meg det er svært vondt. Jeg ber om gode råd for å klare å takle slike situasjoner.

Jeg blir alltid så redd etter vi har hatt en diskusjon/krangel, eller de gangene han bare ikke er i godt humør.
Han er ikke glad i krangler,jeg er vel mer en "diskusjons-type".
Iallefall.. sitter igjen med så vonde følelser etterpå, blir en ond sirkel og jeg må stadig søke bekreftelse på at alt er ok. Han blir sliten av det. Jeg føler på en måte at hver gang jeg oppfører meg dumt, eller vi ikke har det helt topp,så er det minus til meg... og sjangsene er større for at han skal gå lei meg og forholdet.
Jeg ser jo at det er noe tvangsmessig over det, at jeg må forsikre meg om at alt er bra etterpå -og når han blir sliten eller er irritert og knapp blir jeg enda mer redd.
Ble rotete, men jeg lurer på: hvordan kan jeg greie å slappe av i forholdet selv om vi har perioder som ikke er så gode? Jeg stoler på han, og jeg vet jo egentlig at han vil dette forholdet. Men i hodet mitt blir jeg så usikker når det har vært krangeler e.l. og finner mange grunner til at dette ikke kommer til å gå - at han snart ikke vil dette mer.
Og jeg føler jeg bruker altfor mye tid på å "tolke" han, og når han f.eks ikke gir meg nok oppmerksomhet, eller han er litt "off" får jeg katastrofe-tanker med en gang.
Jeg er redd for å miste han, men jeg lurer også på om dette grenser til helt feil tankemønster fra min side?

Vi har vært sammen i to år.

Vi er begge to totalt utslitt etter flere års krangling. Stort sett all krangling har dreid seg om mine mistanker om han er utro. Det eneste vi er enig om er at vi elsker hverandre. Alt dette har ødelagt familien vår totalt. Vi har holdt sammen i 15 år. For litt over et år siden fant jeg ut at han var utro. Han benektet fortsatt, men i løpet av det siste året har han innrømt flere korte eller lengre forhold, helt fra starten av.
Jeg har hele tiden bare hatt en magefølelse av at han har vært utro, og det var godt på en måte å få visshet. Vi har det siste året både, grått, kranglet og kjempet for forholdet og jeg vet at han angrer på det han har gjort. Helt til han kommer til et punkt når raseriet tar overhånd.
Det er i disse periodene jeg sliter og stiller spørsmål som hvorfor og hvordan kunne du gjøre dette mot meg. Han når til slutt et punkt hvor han stenger alt ute og jeg ser han blir en helt annen person. For en uke siden var han igjen utro på grunn av et voldsomt sinne mot meg, omstendighetene rundt siste utroskapen har fått både han og meg til å innse at han har fryktelig store problemer, han er nå utslitt.
Vi har snudd opp ned på alt det siste året for å prøve å redde forholdet, men nå greier jeg ikke å bo sammen med han lenger. Han har i alle år jobbet på sjøen, men for 7 måneder siden skaffet han meg jobb på samme båt og vi har hatt det helt fantastisk, jobbet godt i lag, lange perioder med fri, god økonomi, reist mye osv. I det hele tatt konsentrert oss helt og holdent om hverandre. Vi har to barn på 17 og 22 år. Den yngste er hans sønn fra et tidligere forhold, der mor døde i 2006. Gutten har bodd hos oss siden 2002 og jeg har fungert som mor for han. Vi har nå innsett at vi trenger profesjonell hjelp skal vi greie å komme videre om vi enten bor sammen eller hver for oss.
Det mest vanskelige for han er fortvilelsen han kjenner når han kommer til seg selv og ser ødeleggelsene han har gjort i sinne overfor meg. Han når et punkt der kritikken fra meg synes ham uberettiget, men det kan gå lenge mellom hver gang jeg kommer med kritikk, men av og til blir min fortvilelse for stor og jeg må bare få det ut. Må legge til at sexlivet fungerer godt, vi har hatt sex nesten hver dag det siste året, men kanskje det heller ikke er normalt? Føler at vi bruker sex for å klamre oss til hverandre i fortvilelse. Han sier nå at de fleste ganger han har vært utro er det i sinne overfor meg, vil straffe meg på en måte, men han blir så usigelig lei seg og fortvilet når han etterpå ser hva han har gjort, nesten i affekt. Jeg har flere ganger lurt på om han har psykopatiske trekk.
Nå i helga har han for første gang innsett at han trenger hjelp og tok skrittet og ringte Mental Helse. De ga ham flere råd, men det viktigste var å søke seg profesjonell hjelp fort. Han har et voldsomt sinne som er rettet mot meg og barna. Men har aldri vært voldelig. Utad er det ingen som kan tro det om han. Han er omgjengelig og trivelig, han er godt likt av alle. Han er heller ikke i jobbsammenheng mottagelig for kritikk, reagerer da også med sinne, men ikke så mye som her hjemme.
Vi er helt utkjørt og fortvilt hele familien og trenger hjelp, og da gjerne i form av et behandlingsopplegg kanskje i privat sammenheng. Dette kan ikke ordnes poliklinisk. Min sønn (fra et tidligere forhold)har nå gitt meg valget mellom han eller min mann. Han greier ikke å se på lenger hvor ødeleggende det er for meg. Jeg eier snart ikke krefter.
Har dere noen råd å gi oss på veien videre?

Hilsen fortvilt

Hvordan finner jeg lysten til å finne tilbake til mannen jeg har vært gift med i 15 år og har to små barn med. Fornuften forteller meg hva som er riktig og best men det er som om jeg ikke får følelsene med, at jeg ikke vil det som er rett. Jeg lengter meg langt bort, men blir i forholdet uten å slippe mannen min innpå meg. Jeg har ingen tro på at det skal bli annerledes. Har på en måte allerede fordømt forholdet. Familieterapi har ikke hjulpet på mine holdninger selv om det har hjulpet oss til å snakke om ting i trygge omgivelser. Det jeg ser er at vi begge må jobbe hardt for å forandre oss for å kunne være det den andre trenger - dette blir vi helt utslitt av, og det får oss til å glemme oss selv eller gjøre oss til en annen enn den vi egentlig er.

Jeg og min mann har vært gift i 7 år. Vi har 2 barn, 5 og 10 år. Det er en del ting jeg synes er vanskelig. Jeg elsker min mann, og det siste i verden jeg vil er at vi skal gå fra hverandre. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger, begynner å innse at vi trenger hjelp.

Når vi krangler, prøver jeg å løse problemet med å snakke om det etterpå, få ting ut av verden. Problemet er at dette er ikke min mann interessert i. Han mener som regel at det er jeg som er problemet, og det ender som regel med at jeg må beklage et eller annet for å få satt en strek og komme videre. Når jeg prøver å snakke til han og fortelle hva jeg opplever som problematisk, kan han prestere å bli sittende foran pc'en, og (som jeg opplever det) svare usaklig og gjenta hvor "idiot" jeg er som har gjort sånn og sånn. Han er veldig sta, og har vondt for å innrømme feil.

Dette sliter veldig på mitt forhold til han, fordi jeg så ofte må "svelge kameler" for å få en slutt på kranglingen. Det har derfor over tid bygd seg opp mer og mer irritasjon og frustrasjon, og jeg kommer med små irritasjonsutbrudd over ting som kan oppleves som småting. Så blir han irritert, og så har vi det gående. Jeg har ofte lyst til å klemme han eller fortelle han noe fint fordi jeg elsker han, men all min innebygde irritasjon og frustrasjon gjør at jeg som regel lar være. Jeg ville på en måte følt at jeg belønnet han når jeg egentlig er kjempeirritert fordi han f.eks. har sittet 3 timer foran pc'en mens jeg har ryddet og prøvd å tilfredsstille barna.

Jeg er ikke feilfri, og gjør/sier ofte dumme ting, ofte fordi jeg er irritert og frustrert. Jeg føler ikke at jeg når inn, nå vet jeg rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. I går var det en episode hvor han ble sint og kjeftet, og jeg opplevde dette som uberettiget og ble såret og lei meg. I frustrasjon og sinne forlater jeg huset og går til en venninne, uten å gi beskjed (dumt gjort). Han reagerer med å gå over til naboen, og lar vår 10 år gamle sønn sitte alene i huset. Kl 24 kommer han hjem og legger seg, sønnen vår sitter fremdeles oppe alene. Jeg prøver å sette meg ned i dag og få en samtale om alt som skjedde i går, men det blir gjentatt gang på gang hvor idiot jeg er som stakk av.

Ja, det var dumt gjort, men det er så mye annet her som jeg ikke kommer noen vei med! Vet ikke hva jeg skal gjøre nå, av og til tenker jeg at om en tredje person hadde vært"flue på veggen" og gitt oss begge tilbakemeldinger på vår atferd, så kanskje han også hadde innsett at han må forandre på en del ting. Jeg er veldig mottakelig for kritikk, men forventer saklighet og ikke "drittslenging". Mye dette her, og komplisert.

Har søkt på familieterapi lokalt, men fikk ingen treff. Blir veldig takknemlig for noen tips fra dere:) Hilsen en frustrert frue.